Kommentar

Det seierrike nederlag | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

BODINI / TT / NTB Scanpix

Først var frykten der. Så kom lykkerusen. Til sist meldte triumfatorens arroganse seg.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noenlunde slik sammenfatter kvalitetsavisen Haaretz de voldsomme stemningsskiftene i den israelske regjeringen før, under og etter den skjellsettende seksdagerskrigen i 1967.

Mandag er det 50 år siden den brøt ut. Seks dager som forandret Midtøsten og verden for resten av vår tid. Eller som historikeren og USAs tidligere Israel-ambassadør, Michael B. Oren, formulerer det:

«I moderne tid er det sjelden at en så kortvarig og lokal konflikt har fått slike langvarige, globale konsekvenser.»

Briljant militæroperasjon

«Vårt mål er å ødelegge Israel», truet lederen av den arabiske verden, Egypts nasjonalistiske president Gamal Abder Nasser, ti dager før krigsutbruddet.

Egyptiske styrker brøt da også inngåtte avtaler ved å entre Sinai-halvøyen og stenge Tiranstredet for israelske skip.

Likevel mente mange situasjonen var i ferd med å roe seg da 200 israelske kampfly gikk på vingene tidlig om morgenen 5. juni 1967. I en briljant planlagt militæroperasjon ble hele den fryktinngytende egyptiske flyflåten på 500 fly ble uskadeliggjort. Tre små timer tok det før Israel hadde fullt luftherredømme.

Da hjalp det ikke at både Syria og Jordan gikk med i krigen på Egypts side.

Avisen Haaretz har gjennomgått de nå tilgjengelige referatene fra de israelske regjeringsmøtene disse skjebnesvangre dagene. Politikerne var skeptiske til å angripe Egypt, men markante generaler presset en nølende regjering. Den senere fredsprisvinner Yiitzhak Rabin erklærte at hvis ikke Israel angrep først, ville det være «fare for Israels eksistens ...»

Slikt gir en helt spesiell mening hos et folk som bare drøyt tyve år tidligere hadde vært offer for verdenshistoriens eneste industrielle folkemord.

Statsminister Levi Eshkol var kvelden før angrepet redd for at det ville resultere i «en massakre», mens forsvarsminister Moshe Dayan snakket at det var grenser for Israels evne til å «beseire araberne».

Araberne til Brasil?

Frykten var forståelig, men ubegrunnet. Seirene rant inn og lykkerusen steg hos de israelske regjeringsmedlemmene.

«Det er mulig å okkupere hele Vestbredden ... Det er mulig å nå Sharm Al-Sheikh ... Kanskje mer enn det ... Vi vil være i Beirut i løpet av få timer ...», sa forsvarsminister Dayan i regjeringsmøtet 6. juni. Da hadde krigen vart i drøye 24 timer.

Det ble ikke Beirut, men 7. juni erobret israelske soldater Øst-Jerusalem med den symboltunge Klagemuren. Og ved krigsslutt fire dager senere var hele den enorme Sinaihalvøya erobret fra Egypt. Det samme var de strategisk viktige Golan-høydene fra Syria. Og dessuten den nokså folkerike Vestbredden fra Jordan.

Det arabiske nederlaget var totalt. Og myten om David mot Goliat fikk sin renessanse.

«Israel ekspanderer og ekspanderer, og verden applauderer», fortalte en euforisk utenriksminister Abba Eban sine regjeringskolleger 14. juni.

«Var det opp til oss, hadde vi sendt alle araberne til Brasil», sa statsminister Eshkol da skjebnen til de nå okkuperte palestinerne raskt ble satt på regjeringens dagsorden.

Tønne med dynamitt

Slik hadde frykten ved krigsutbruddet forvandlet seg til arroganse i triumfens time. Men flere av de israelske lederne så både imponerende tidlig og meget klart at rollen som permanent okkupantmakt ville bety et annet Israel enn det de hadde kjempet for.

Allerede 15. juni 1967 diskuterte regjeringen den politiske fremtiden til de okkuperte territoriene. Utenriksminister Abba Eban advarte da mot det han kalte «en tønne med dynamitt» og belærte sine regjeringskolleger om det like strategiske som moralske problemet med å herske over et annet folk:

«Vi sitter her med to befolkninger. Den ene er blitt gitt alle sivile rettigheter og den andre nektes de samme rettigheter. Dette er et bilde på to klasser av borgere som er hardt å forsvare, selv i den jødiske historiens spesielle kontekst.»

Men i det samme regjeringsmøtet ga lederen for Israels høyreparti Likud, Menachem Begin (da minister uten portefølje, ti år senere statsminister) sin oppskrift på dette dilemmaets løsning:

«Øk immigrasjonen (av jøder) og den jødiske fødselsraten.»

Israels vei

50 år senere vet vi mer om hvilken vei det seirende Israel fulgte.

Hele Sinaihalvøya ble gitt tilbake til Egypt i bytte for en fredsavtale i 1979. Grensene med Jordan ble slått fast i 1994. Øst-Jerusalem og Golan-høydene ble annektert.

Mye er altså forandret, men den kanskje viktigste problemstillingen er identisk med slik ministrene Eban og Begin i sterkt kontrast til hverandre skisserte den for sine regjeringskolleger for femti år siden.

Med ett avgjørende tillegg: Det er Menachem Begins høyresionistiske linje som har seiret i kampen om israelernes politiske sjel. Hans ekspansive nasjonalisme er tragisk nok dagens seierherre.

Fakta på bakken

Biblioteker kan fylles med analyser om de feilslåtte slag og tapte muligheter på både israelsk og palestinsk side.

Fakta på bakken taler likevel et mye klarere språk:

Påsken 1968 fikk en rabbiner fra Brooklyn, Moshe Levinger, den israelske militærguvernøren på Vestbreddens tillatelse til å tilbringe høytiden ved Abrahams grav i Hebron sammen med 80 av sine tilhengere.

Da påsken var over nektet de å forlate Hebron. Slik var startskuddet på en storstilt kolonialisering av palestinsk land. Noen kommer med en farlig fanatisme i bagasjen, en av disse myrdet som kjent Yitzhak Rabin. Andre opplever seg selv som en del av naturlige nybyggerprosjekter. Mens en ganske stor gruppe er israelere som leter etter et billigere sted å bo enn svindyre storbyer som Tel Aviv.

Summen av dette er at rundt 700.000 israelere nå er bosatt på den okkuperte Vestbredden og i og rundt Øst-Jerusalem.

3,5 millioner palestinere er under direkte eller indirekte israelsk kontroll.

Nederlag for Israels idé

I dag har en arabisk verden i dramatisk oppløsning og bekjempelsen av IS skjøvet den israelsk-palestinske konflikten nedover på verdens dagsorden. Men sprengkraften i den uløste konflikten vil sørge for at den kommer tilbake. Og det med full kraft.

For her står to former for overbevist nasjonalisme mot hverandre. Resultatet av striden tilhører fremtiden.

Seieren for femti år siden ble imidlertid et nederlag for selve ideen bak opprettelsen av staten Israel.

Israel anno 2017 er jo blitt en brutal okkupasjonsmakt. Under den tre år lange førstegangstjenesten lærer landets ungdom å undertrykke sine medmennesker. Slikt gjør noe med den enkelte. Og slikt gjør noe med en nasjon.

«Sakte, men sikkert har også det israelske demokratiet betalt prisen. Når en okkupasjon må opprettholdes over flere generasjoner, blir verdier som menneskerettigheter, toleranse og åpenhet knust dag ut og dag inn», skriver den innsiktsfulle observatøren Roger Hercz – med det reflekterte jødiske miljøet i Norge som bakgrunn – fra Jerusalem (Dagsavisen).

For ingen demokratisk stat kan gjennom årtier undertrykke et annet folk uten å ta skade på sin nasjonale sjel.

Seierens fare

Allerede mindre enn ti år etter seksdagerskrigens slutt (1975) advarte en av Israels fedre, sionistveteranen Nahum Goldman, mot nettopp dette i et intervju. I hundrevis av år har jødene «blitt nektet retten til å styre seg selv», konstaterte han:

«Plutselig blir de selv dem som styrer. Triumfatorer. Dette er slikt som kan få noen hver til å miste hodet. Og det er vel nettopp det som har skjedd med israelerne etter seieren i 1967.»

Og Nahum Goldman fortsetter med å sitere Nietzsches ord om at «en stor seier bærer stor fare i seg. Menneskene tåler det mindre enn et stort nederlag».

Megetsigende og kraftfullt konkluderer han:

«Bedre kan det ikke sies!»

harad.stanghelle@aftenposten.no

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Han havnet midt i krigen som endret Midtøsten

  2. KRONIKK

    Ai, ai, for en tankevekkende krig

  3. VERDEN

    Tyrkia og Jordan ber om nye fredssamtaler mellom Israel og palestinerne

  4. VERDEN

    Trump varslet fred i Midtøsten. Nå vil Israel gå til aksjon.

  5. VERDEN

    Kaos i Hebron etter at norskledede observatører måtte dra

  6. VERDEN

    UNESCO erklærer Hebron som et verdensarvsted