Kommentar

Politikk er for flere enn politikere | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Foto: Signe Dons

Å være rikspolitiker trenger ikke å være en karrière hele livet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Politikk er for alvorlig til å overlates til politikere», sa Frankrikes president Charles de Gaulle en gang. Det er et passende motto for de interessante debattene om den norske politikerrollen i det siste – midt i nominasjonsprosessene for neste års stortingsvalg.

Lengsel etter kjendiser?

Denne uken luftet Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) spennende tanker om å få inn flere på Stortinget med en helt annen bakgrunn enn partipolitikk og å åpne nominasjonsarbeidet mer.

Blant politiske motstandere, i avisenes ledere og i sosiale medier er det hele blitt redusert til en sak om «kjendiser» og Trump-tilstander. Johansen nærer en «kjendislengsel», som Dagens Næringslivs kommentator Eva Grinde sier det. «Kjent eller flink?» spør hun i overskriften. Hun mener visst det er umulig å være begge deler.

Det er journalister og politiske motstandere som har funnet på å gjøre det hele til en snacksy sak om «kjendiser». Johansens poeng er vel å se etter og rekruttere profilerte folk som har gjort og gjør en stor innsats på et annet område, slik filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen, Norway Cup-sjefen Frode Kyvåg, advokaten Geir Lippestad og idrettsutøveren Birgit Skarstein gjorde for Ap før lokalvalget i fjor: «Tenk å få flere av denne typer profiler inn på stortingslistene også. Folk som kan sette dagsorden. Geir Lippestad kan sette dagsorden. Han har oppnådd noe, vært tydelig ideologisk, interessant, spennende. Folk lytter til hva han har å si.»

Ja, slik er det faktisk.

Vi trenger politikere med forskjellig bakgrunn og erfaring, for eksempel fra næringsliv, kultur, idrett eller frivillig arbeid, påpeker Johansen.

Helt vanlige folk

Selv ser jeg minst like stort behov for at Stortinget blir mer representativt også ved å rekruttere helt vanlige folk i lite profilerte yrker – håndverkere, pensjonister og ansatte i hotell, restaurant og butikk, for eksempel. Men dét løser jo ikke akkurat Raymond Johansens problem med at «vi kan ikke ha en stortingsliste med masse folk velgerne ikke har hørt om».

Øøøhh, det er det klart vi kan, det er slik det fungerer i dag. Men det kan skape økt interesse for politiske saker hvis partiene lykkes i å tiltrekke seg kandidater som mange kjenner, og som har omdømme og tillit. Vi er interessert i dem som greier å gjøre sakene forståelige, vi lytter til dem som greier å gjøre verdivalgene, alternativene og konsekvensene engasjerende. Bredt orienterte borgere med interesse for politikk, folk med dømmekraft, lyst til å jobbe hardt og sette seg raskt inn i nye samfunnsområder.

Det finnes ikke finere spesialitet enn å være generalist.

Et innadvendt spill

Utspillet til Johansen er selvkritisk på vegne av politikkens sterke eierforhold til nominasjonsprosessene, derfor bør det ikke legges dødt. Han har nemlig rett i at nominasjonene ofte blir et innadvendt spill avgjort av en liten, indre kjerne. Men noen partier går allerede bredere ut til medlemmer og andre – Oslo Høyre er nok her kommet mye lenger enn Oslo Ap.

Arbeiderpartiet i hovedstaden virker heller ikke helt enig med seg selv: For tre måneder siden «fryktet» Oslo Ap og leder Frode Jacobsen at den foreslåtte demokratiserende endringen i valgloven, som ville gi velgerne større sjanse til å gjøre endringer på kandidatlistene ved kumuleringer og mer, skulle gi flere kjendiser på Stortinget ...

Det gode forslaget ble deretter nedstemt på Stortinget av Ap og Frp. Venstre-leder Trine Skei Grande kritiserer dem nå for å ha «de strammeste og minst åpne partiorganisasjonene».

Når vi har et representativt demokrati, bør politikerne i høyest mulig grad speile befolkningen. Stortinget har en viss bredde, men mange yrker og bakgrunner er underrepresentert. Næringslivsfolk, håndverkere, serviceansatte og ansatte i forskning og høyere utdanning er noen få eksempler. Forskerne som har skrevet Stortingets historie frem til i dag har funnet at tinget er blitt mindre representativt de siste tiårene når det gjelder utdanning og yrkesbakgrunn.

Det finnes farer

Å rekruttere flere «profiler» til rikspolitikken medfører utvilsomt noen farer. Det kan styrke det elitære og avstandspregede i stedet for å åpne prosessene. Og for borgere som har brukt masse tid i årevis på politikken, er det demotiverende hvis de nye profilene tar bare de mest attraktive vervene – og forsvinner hvis de ikke blir valgt. Det er heller ikke lett å komme som profilert politisk leder eller næringslivsleder og brått være backbencher på Stortinget.

De profesjonelle politikerne «eier» politikken i dag, men de har også forsvarere – som politisk journalist Jens Kihl i Klassekampen 28. juli. Der leverte han «et forsøksvis varmt forsvar for den utskjelte broileren». Det er så mye å mestre, å styre et land er i seg selv en profesjon som krever «forståelse for spillet».

Kihl har et poeng, men bieffekten er en sterk og ensrettet subkultur, forutsigbare, erfarne floskelgeneratorer og dyktige, unge politikere som alle har gått på nøyaktig samme type talekurs.

Kunnskapsminister og stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen (H) er en av mange som har takket nei til gjenvalg på stortingslisten neste høst. Han sa det slik til Klassekampen forleden: «Det er fint at det er plass til slike som meg, som kommer inn som unge, men det er en fare hvis det fører til for snever rekruttering yrkesmessig og aldersmessig.»

En fase eller et helt liv?

Det er sunt med utskiftning. Kanskje burde flere tenke på politikk som en fase, ikke et helt liv. Det går an å gjøre andre ting og komme tilbake. Kanskje det burde være en grense for hvor mange perioder det er mulig å sitte på Stortinget, for å slippe andre til? Tre perioder, tolv år, er muligens nok.

For politikk er et yrke, men også noe annet og noe mer enn det. En politisk posisjon, enten du er valgt eller utpekt, er et tillitsverv, du er i tjeneste for samfunnet. Flere bør få den ansvarsfulle og privilegerte sjansen, enten de er profilerte eller vanlige borgere. Da kan vi jo få avkreftet den amerikanske komikeren George Burns´ innsikt:

«Det er trist at alle som egentlig skjønner hvordan landet skal styres, jobber som drosjesjåfører og frisører.»

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Les mer om

  1. Politikk
  2. Knut Olav Åmås