Ikke skyt budbringeren!
Hvem skal politidirektøren skylde på når en politimann skyter sitt eget speilbilde? Humlegård velger seg mediene – og skyter seg selv stygt i foten.
Ingenting er mer permanent enn det midlertidige, er det noe som heter. Onsdag ble den midlertidige bevæpningen av politiet utvidet enda en gang, til 15. oktober. Da har den midlertidige tillatelsen blitt til et år. Og mens politibetjentene bærer våpen, har de skarpe skudd i kammeret, et såkalt helladet våpen. Det betyr lav sikkerhet. Det er bare å løfte våpenet og trekke av. Det er ikke bare blitt kritisert av Norges Skytterforbund og generalløytnant Robert Mood, men har også resultert i en rekke vådeskudd. Tilfeldighetene vil ha det til at ingen menneskeliv har gått tapt. Det, mener politidirektør Humlegård, er et lykketreff, så uansvarlige som mediene har vært.
«Den eksponeringen som media har stått for, og som vi til slutt har blitt tvunget til å bekrefte, har økt faren for vådeskudd. Det synes jeg er kritikkverdig», sa Humlegård til VG i går. Jeg vil bli svært overrasket om det ikke kvalifiserer til en plass på listen over årets bortforklaringer.
Én regel gjelder uansett overalt: Du er selv ansvarlig for våpenet ditt.
Våpenbæreren bærer ansvaret
Da jeg var i militæret, var jeg utstyrt med et Glock 9mm håndvåpen. Og jeg måtte forholde meg til strenge sikkerhetsregler når jeg bar en pistol i hylsteret. Ingen ammunisjon i kammeret før det skulle skytes. Likevel skulle våpenet alltid behandles som om det var ladd, og behandles med den største forsiktighet. Det skulle alltid være sikret. På skytebanen skulle det rettes 45 grader ned mot bakken mellom skuddsalvene. Og så videre. Et omfattende og strengt reglement.
Tilsvarende regelverk gjelder for skytterklubber over hele landet. Og polititjenestemenn, selv om det er en del hemmelighetskremmerier rundt våpeninstruksen. Én regel gjelder uansett overalt: Du er selv ansvarlig for våpenet ditt. Løsner du et vådeskudd, er det din skyld. Ingen andres. Med mindre du ikke klarer å forhindre noen andre i å avfyre våpenet ditt, da, selvsagt, for øvrig et av argumentene som brukes mot bevæpning av politiet.
Farlige sikkerhetstiltak
Ifølge VG er det blitt avfyrt flere vådeskudd siden den midlertidige bevæpningen ble innført i november 2014. Den 4. mars i år ble et vådeskudd avfyrt under en kontroll av et våpen ved Politiets Utlendingsenhet. Vådeskuddet ble ikke innrapportert. 27. april ble et vådeskudd avfyrt på politistasjonen i Kristiansand. Det har i ettertid vist seg å være en politimann som skjøt sitt eget speilbilde. I juni i år øvde en politimann seg på å trekke våpenet i politigarasjen i Lillestrøm, med skarpladd våpen, og våpenet gikk av. Det ble heller ikke innrapportert.
- juli hoppet en mann over skranken ved politikammeret i Stavanger, stappet en finger ned i hylsteret og trakk av. Det kan være denne situasjonen politidirektør Humlegård snakker om når han forsøker å skyve ansvaret over på mediene. Ingen av disse vådeskuddene (og det er bare de vi vet om) ville blitt avfyrt dersom polititjenestemennene ikke bar helladde våpen med ammunisjon i kammeret. Bare ett av vådeskuddene skyldes en annen person enn politimannen selv. Da kan vi begynne å fordele ansvar.
Å gå rundt med skarpe skudd i kammeret på et våpen er et ekstremt beredskapsnivå.
Medienes ansvar, ikke overtramp
Et av medienes sentrale samfunnsoppdrag er å avdekke kritikkverdige forhold i det offentlige. Som når vådeskuddene smeller i lensmannskontorene, det ikke finnes rutiner for å rapportere inn uhell, justisminister Anundsen nekter å svare på om han visste om vådeskuddene da han informerte Stortinget – og utvider den midlertidige bæretillatelsen for sjette gang. Det er pressens ansvar å fortelle om det. Humlegårds ansvar er å sørge for at våpeninstruksen han gir (innenfor rammene satt av departementet) ikke er så liberal at den tar livet av folk.
Å gå rundt med skarpe skudd i kammeret på et våpen er et ekstremt beredskapsnivå. Som Robert Mood påpeker, er det vanligvis forbeholdt soldater på vei inn i skarpe oppdrag i krig.
Når politidirektør Humlegård forsøker å skyve ansvaret for politiets mange vådeskudd over på mediene, gjør han den klassiske tabben det er å skyte på budbringeren. Heldigvis bommer han, og treffer seg selv stygt i foten.
