Debatten om EØS handler egentlig om et sentralt politisk spørsmål:
Skal vi ha kontroll over markedet, eller skal markedet ha kontroll over oss?
Svaret er åpenbart: Markedet må kontrolleres. Hvis ikke, opplever norsk arbeidsliv press på lønns- og arbeidsvilkår. Konsekvensen blir utnytting av arbeidsfolk, svakere lønnsutvikling og dårlig rekruttering, særlig i utsatte bransjer.
I flere saker de siste årene har norske arbeidsfolk opplevd at rettigheter som er viktige for et seriøst arbeidsliv, kommer under press fra EØS-regelverket.
Det siste eksempelet handler om reise, kost og losji. Tilsynsorganet ESA mener at dette skal dekkes under hjemlandets regler for utenlandsk arbeidskraft som kommer til Norge. Høyesterett har konkludert motsatt, nemlig at å få dekket disse utgiftene er så viktig for et seriøst arbeidsliv at dette må arbeidsgiver i Norge ta.
Seriøse arbeidsgivere sultefôres
Nå har den norske Tariffnemnda innrettet seg etter ESAs syn. Det betyr at det bare er lovpålagt å dekke reise, kost og losji på arbeidsreiser innenfor Norges grenser. I praksis er dermed reisen til Norge for innleide østeuropeiske arbeidsfolk blitt helt gratis for arbeidsgiverne.
Det driver frem en konkurranse på lønn og arbeidsvilkår, heller enn kvalitet og kompetanse.
Det vil gi næring til de useriøse arbeidsgiverne, samtidig som man sultefôrer de seriøse. I etterkant av dette har enkelte talt for å tre ut av EØS-avtalen, blant annet styret i Fellesforbundets avdeling 5 i Bergen.
Jeg skjønner godt at mange arbeidsfolk blir rasende. De vil gjerne ha ordnede arbeidsforhold, en lønn å leve av og en sikker fremtid for håndverksfaget sitt.
Tre argumenter for EØS
Men norsk utmeldelse av EØS-avtalen vil ikke gi den sikkerheten. Høyresiden i Storbritannia forklarer sin iver for Brexit med at de vil ut av «det sosiale Europa», senke skattene og lage et Singapore i Europa med lavkostnader og svekkede vilkår for arbeidsfolk.
Selv er jeg tilhenger av EØS-avtalen, og mener at det er minst tre grunner til at vi heller bør beholde den: Uten EØS-avtalen vil norske bedrifter slite med å selge sine produkter og tjenester i det europeiske markedet og få vansker med å ha nok arbeidsfolk til å reise bygg og lage veier og jernbanelinjer.
I tillegg handler dette også om moderne sikkerhetspolitikk. En liten, åpen økonomi har behov for ordnede bånd til sine nærmeste partnere.
Å si fra seg beskyttelse fra felles regler er høyrisiko i det handelspolitiske klima som nå utvikler seg.
Sist, men ikke minst, så er det egentlige problemet ikke at vi er en del av et felleseuropeisk arbeidsmarked, men at markedet ikke er tilstrekkelig regulert.
Sviktet på 2000-tallet
Med andre ord er det et klassisk spørsmål som skiller venstre- og høyresiden i politikken: Vi vil ha nødvendige reguleringer der høyresiden vegrer seg.
Venstresiden har ikke alltid levert. På tidlig 2000-tall hadde europeiske sosialdemokrater flertall i EU. Dette endret seg i takt med utvidelsen mot øst. Men i løpet av denne tiden prioriterte de ikke å fremme forslag som kunne sikret sosiale rettigheter og mer ordnede arbeidsforhold internt i EU.
I stedet har vi fått et hav av direktiver med produktkrav og betingelser for handel. I seg selv er det nyttig å ha felleseuropeiske reguleringer på dette.
Men det er uten betydning for hvordan arbeidslivet utvikler seg. Det krever at den norske regjeringen regulerer arbeidslivet bedre enn i dag.
Virkeligheten er brutal
For EØS-debatten i Norge kommer ikke fra ingensteds. Den vokser ut av en virkelighet mange arbeidsfolk står ansikt til ansikt med:
Når EØS-regelverket følges av for dårlige, eller fraværende, reguleringer mot sosial dumping nasjonalt, har det gjort det lettere for useriøse arbeidsgivere å ha konstant tilgang på arbeidsfolk som er lette å utnytte.
Når vi samtidig ser en generell utvikling med løse eller midlertidige kontrakter, og stor grad av innleie innen enkelte bransjer i noen deler av landet, blir det enda enklere for arbeidsgivere som vil presse lønninger ned.
I tillegg har organisasjonsgraden falt. I snitt er den nede på under 50 prosent, men innen privat sektor er den under 40 prosent. Målet for norsk arbeidsliv bør jo ikke være å ha lavest mulig lønnsutgifter, men å ha kompetente og dyktige fagfolk som både setter sin ære i å gjøre et godt håndverk og får muligheten til å gjøre det. Men slik er det altså ikke for alle.
Konkrete forslag
Det er i dette lyset man bør se forslaget fra Arbeiderpartiet om å stramme inn på bruken av innleid arbeidskraft, som ble vedtatt på Stortinget før sommeren.
Når markedet får usunne trekk, må det reguleres.
I dette tilfellet var det en klar økning på graden av innleid arbeidskraft, særlig innen bygg og anlegg i Oslofjord-området. Det måtte stanses.
Vi har også fremmet et forslag om at det skal være bedrifter som har tariffavtale med store fagforeninger, som skal kunne avtale gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.
Fleksible arbeidstidsordninger ble opprinnelig til av hensyn til arbeidere som måtte pendle til Nordsjøen eller til et utbyggingsprosjekt i en annen del av landet. Slik kunne de være på arbeid i to uker og ha fri i to uker. Opprinnelig var det også slik at de da ble sendt på arbeid av en arbeidsgiver som dekket reise, kost og losji. Med Tariffnemndas vedtak trenger ikke arbeidsgiver dekke reise, kost og losji fra hjemlandet.
Gir arbeidsfolk muskler
For å sikre at det er ordnede forhold på arbeidsplasser som trenger muligheten til å jobbe utover normalarbeidsdagen, mener vi at fagforeningene må ha en rolle i at slike avtaler blir inngått. Slik vil vi bekjempe den sosiale dumpingen som har vokst frem, samtidig som vi styrker fagorganisasjonenes viktige rolle i å sikre et seriøst arbeidsliv.
Vi jobber også med å få den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, sine kjernekonvensjoner på arbeidstagerrettigheter inn i menneskerettighetsloven.
Enkelt forklart vil det gi arbeidsfolk i Norge sterkere juridiske muskler enn i dag.
Vi som er EØS-tilhengere og opptatt av mulighetene avtalen gir for å sikre norske bedrifter kontrakter og vekstmuligheter, må også gjøre den politiske jobben som trengs for at arbeidsfolk i Norge blir behandlet skikkelig.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.