Kommentar

Man kan ikke effektivt følge noen i døden | Ingeborg Senneset

  • Ingeborg Senneset
    Ingeborg Senneset
    Journalist
En sykepleiers, og andre helsearbeideres, hverdag møter og vil møte stadig høyere krav om effektivitet. Men skal kravet om verdighet også møtes, må den verdifulle ineffektiviteten med, skriver Ingeborg Senneset.

Man kan ikke effektivt følge noen i døden.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Det nærmer seg jul. Da passer det bra å dele denne igjen», skrev en Facebook-venn forleden dag, og lenket til kronikken «En sykepleiers hverdag» hvor Anders Christoffersen gir et innblikk i kravene som stilles til sykepleieres effektivitet.

Han får kjeft av pasienter som ikke skjønner hvorfor de må vente en stund. Det kan synes som at flere sender tanker til de hvitkledde som løper rundt i korridorene mens mange andre har satt ned handleposene og julen ringer roen inn: Kronikken er i skrivende stund blant Aftenposten.nos mest delte, et halvt år etter at den ble publisert. Kanskje har mange omsorg for omsorgsyterne?

Tidsånden er tydelig, effektivitet verdsettes. Riksrevisjonen stemmer i med sin nylig fremlagte rapport som viste at sykehusene kan og bør bli mer effektive, og regjeringspartiet Frp presiserer at «effektivitet står i høysetet». Sykepleiere som Christoffersen løper pliktoppfyllende etter.

Med to tær i graven

Jeg løp også da jeg jobbet på sykehus. Men det jeg husker best, var da tiden stod stille: I den verdifulle ineffektiviteten.

"Kunne du fylt i badekaret for meg?"

Det var vanskelig å se at han smilte. Ikke fordi det var dunkel belysning i avdelingen på nattestid, men fordi så mye av ansiktet hans manglet. Operasjonen hadde gitt ham noen ekstra dager å leve, tid kreften ville tatt. Vi var yngst, jeg og han. Det var snart jul, jeg var på jobb, utsendt fra ekstravaktsentralen for å fylle et behov ved lindrende avdeling. Han som var behovet var en ung mann med to tær i graven, som han sa selv. Og lo.

"Tenk at de valgte denne fargen."

Jeg løp også da jeg jobbet på sykehus. Men det jeg husker best, var da tiden stod stille: I den verdifulle ineffektiviteten.

Med sitt ene øye så han rundt seg fra badekaret, plassert midt i rommet i nattens provisoriske enmannsspa. Han lo og gestikulerte mens han forklarte hvordan sykehusarkitektene burde tenke når de skulle bygge nytt. Det var vann overalt og det var greit.

Jeg hadde forøkt å finne de beste håndklærne og den perfekte vanntemperaturen. Hadde jeg vært på jobb på ortopeden, ville jeg bedt ham vente med badet til morgenen. Ingen pasienter på lindrende avdeling ble bedt om å vente. Det var ikke sikkert det var en morgen å vente på.

Å møte blikket hans fikk meg til å tenke på Odin. Nattens gud, som senere ble forfremmet til gudenes gud. Den viseste av alle. Kunnskapen fikk han da han ofret det ene øyet sitt for å få drikke av Mimes brønn. Det kom et latterbrøl fra badekaret. Hadde han visst dette ville han bedt kirurgene som tok øyet om å finne en brønn heller enn en petriskål.

Jeg var ikke stort annet enn selskap den natten. Effektiv var jeg ikke. Heldigvis.

Siste etappe

Sengen hans var dekket av et hvitt teppe da jeg møtte til ny vakt neste natt. Jeg hadde vært hjemme og sovet. I mellomtiden hadde han rukket å sovne inn.

Jeg husker de andre også. Alle jeg har tatt den siste etappen i livet sammen med. Ingen var så unge som han som minnet om Odin, og mange av dem kunne hverken se eller le, langt mindre hoppe i badekaret.

Som den demente herren som lurte på hva klokken var, og døde like etter at jeg hadde svart. Ti over to. Tolv over, kanskje. Den vesle damen som i løpet av noen timer ble kaldere og kaldere på hånden jeg holdt, helt til hun ble litt varmere – for så å bli iskald og til slutt miste grepet. Jeg visste ikke når det ville være riktig at hånden min slapp hennes. Var pulsen borte eller bare svak?

Kvinnen som døde alene fordi jeg var ute i to minutter for å hente vann. Det plager meg fortsatt. Visste hun at ingen var i rommet i hennes siste øyeblikk? Ønsket hun at noen skulle ha vært der? Oldefaren som hadde familien på telefonen hele natten. Uten å kunne forme ord. Og damen som så nyttårsrakettene sammen med meg. Hun myste fra sengen jeg trillet bort til vinduet og heiste opp ryggen på. Vi sa farvel til det gamle året. Hun sa også farvel til det nye.

Doble krav

Ikke minst husker jeg lydene fra stressede kolleger som utførte arbeidsoppgavene som mine arbeidstimer i utgangspunktet var beregnet til. Dobbeltheten i å skulle utvise ro ovenfor den døende, samtidig med en stigende uro for om det var tilstrekkelig personale til å ta seg av de levende.

Har tidspresset endret seg de siste tre årene? En sykepleier som jobber i en tilsvarende avdeling i dag sier til Aftenposten at «travelheten er kommet for å bli.»

Å følge noen i døden er blant oppgavene som ikke kan gjøres effektivt.

Sykepleieforbundets fylkesleder i Østfold skriver at sykepleiere «nesten grenseløst fleksible for å sikre pasienter best mulig sykepleie og behandling. Ifølge Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og helse er det ingen andre arbeidstakere som er så utsatt for tidspress og belastninger som sykepleiere. Arbeidstilsynet har avdekket at det ikke er samsvar mellom arbeidsoppgaver og bemanning i helsetjenesten. Ledere bekrefter at bemanningen er underdimensjonert i forhold til pasientenes behov. Ofte er det færre sykepleiere på jobb enn det som er planlagt. Det er ikke et helgeproblem. Slik er det hele uken.»

Den døendes rett til en hånd

Vi skal bli behandlet som levende helt til livet er over. FNs erklæring om den døendes rettigheter sier at «jeg har rett til å bli behandlet av omsorgsfulle, medfølende, kyndige mennesker som vil prøve å forstå mine behov og som vil oppleve det som givende å hjelpe meg å møte min død.» Å følge noen i døden er blant oppgavene som ikke kan gjøres effektivt. Vi kan heller ikke la være, for alle «har rett til å slippe å dø alene».

En sykepleiers, og andre helsearbeideres, hverdag møter og vil møte stadig høyere krav om effektivitet. Men skal kravet om verdighet også møtes, må den verdifulle ineffektiviteten med. Over 40.000 mennesker kommer til å dø i Norge i 2014. Nærmere 40 prosent av disse i sykehus, like mange i sykehjem. Har vi en hånd til hver?

Les mer om

  1. Kultur
  2. Helsepolitikk
  3. Helse