Kommentar

Identitetspolitikk er blitt et skjellsord. Det er både urettferdig og på sin plass | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Kommentator

USA i 2018 viser hvor galt det kan gå hvis grupper forsvinner inn i seg selv.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Spør man svarte amerikanere som er aktive i Det republikanske partiet, om hvorfor de støtter et parti uten politikk for svarte, svarer de gjerne at de er republikanere nettopp fordi partiet ikke har noen politikk for svarte. De oppfatter seg som amerikanere, ikke afroamerikanere.

Jeg har fått varianter av svaret noen ganger. Så kan man spørre om gruppen er ekstra frigjort eller snarere blind for undertrykkelsen som fortsatt skjer. Spørsmålet er ikke retorisk ment, for det er ikke lett å svare entydig.

Identitetspolitikk oppfattes vanligvis som politikk for grupper med en bestemt identitet og tar utgangspunkt i at gruppen har vært eller blir utsatt for urettferdighet eller marginalisering.

En synlig del av identitetspolitikken er å bli forarget hvis representanter for det som gjerne kalles majoritetsbefolkningen, tar lett på urettferdigheten.

Dette rammet Siv Jensen i 2017, da hun stilte på en fest i det som inntil relativt nylig kunne kalles et indianerkostyme. Mange raste mot hennes manglende finfølelse for urettferdigheten som er blitt den amerikanske urbefolkningen til del.

Andre raste mot overspent identitetspolitikk. Skal den gamle barneleken i Hundremetersskogen i fremtiden gå mellom amerikansk urbefolkning og storfepersoner, kanskje?

I det hele tatt er identitetspolitikk blitt et stort tema. Et enkelt søk i Retriever-basen tyder på at ordet kom som et skudd i 2016 og 2017, mens det forekom sjelden i alle årene forut.

Nødvendig for endring

Det er grunn til bekymring for utviklingen mot at stadig flere, stadig oftere påberoper seg «krenkelse» på egne eller andres vegne. Blant mange farer er at offentlig debatt forbeholdes dem med korrekte holdninger pluss eventuelt en særlig språkbevisst elite som evner å fremme kritikk med ordene som til enhver tid er «innenfor».

På den annen side: Prøv å tenke på hvordan verden hadde vært uten identitetspolitikk.

For å bruke meg selv som eksempel: Hvis ingen hadde utviklet en homofil identitet fra 1960-tallet og fremover, og ingen hadde drevet identitetspolitikk på våre vegne, ville mitt liv i dag ha vært helt annerledes. Da jeg var barn, ble homofili sett på som en sykdom, og «homofil praksis» var forbudt.

Likevel kjenner jeg meg også igjen i den svarte republikaneren. Homopolitikk har aldri vært viktig ved mine partivalg.

  • Les også: Meningen med motstand | Knut Olav Åmås

Inge Grødum

Fri eller naiv?

Det har jeg fått kritikk for av andre homofile. Da har jeg svart at andre saker og interesser er viktigere, mens jeg ikke føler meg truet som homofil. Jeg har for eksempel aldri klart å hisse meg opp over Nina Karin Monsen.

Hvis jeg var gretten, la jeg kanskje også ut om andre homofiles overdrevne trang til å dyrke offerrollen. Den er generelt feig og selvbegrensende. Man blir aldri fri ved alltid å insistere på å være ufri.

På samme måte legger svarte republikanere mer enn gjerne ut om hvordan andre svarte amerikanere har gjort seg til ofre, passive mottagere av offentlig støtte og stemmekveg for demokratene.

Men det er ikke alltid godt å si hvor grensen går mellom identitetspolitisk våkenhet og dyrking av offerrollen. Homofile opplever tilbakeslag i andre land og det er mulig å se tegn til fare også i Norge.

Er jeg sterk og fri eller en naiv ignorant? Også det får stå åpent.

Både positiv kraft og fare

Uansett er det ikke tvil om at identitetspolitikk har vært og er nødvendig. Grupper med et svakt utgangspunkt må finne sammen, holde sammen og kjempe sammen. De kan ikke bare stole på andres velvilje. Et stjerneeksempel er de skamløse jentene, gruppen som kjemper mot både deler av storsamfunnets forakt for muslimer og deler av det muslimske Norges forakt for frie kvinner.

Også store grupper har forstått dette. Arbeiderbevegelsens fremvekst og seirer knyttes ofte til klassekamp, altså – grovt sagt – økonomisk motivert interessekamp. Men det er ikke mange tiår siden norske arbeidere hadde egne teatre, skoler, idrettslag og så videre.

Dette kalles gjerne arbeiderbevegelsens kulturelle dimensjon, men kan også sees som smart identitetspolitikk for å styrke klassebevisstheten. Folk forlot ikke nødvendigvis arbeiderbevegelsen straks lønn og arbeidsvilkår ble bedre. Slik økte gjennomslagskraften og evnen til å forsvare seire.

Jeg forsvarer ikke identitetspolitikken for å underslå farene. På individnivå er den største faren nevnt, at man risikerer å sitte fast i en offerrolle, kanskje uten å forstå det selv. Noen stortrives åpenbart i rollen og gjør den til et levebrød, men de færreste vil i lengden ha glede av å føle seg kuet og fornærmet.

Identitetspolitisk opprør for Trump

På samfunnsnivå er faren for ytringsfriheten nevnt. Det frie ordskiftet er nødvendig for endring og demokrati. Identitetspolitikken innebærer også risiko for sementering: Hvis grupper bare dyrker særegenheter, samt forlanger og får unntak fra lover og regler andre må følge, stivner ikke bare gruppen, men også samfunnet. Man undergraver samhørighetsfølelsen på tvers og øker mistroen. Her er multikulturalismens svøpe, konsekvensen av å gi identitetspolitikken fritt spillerom.

USA er den moderne identitetspolitikkens hjemland og viser hvor galt det kan gå: Sterk sementering av sosiale strukturer, en parodisk polarisering av det offentlige ordskiftet, bølgen blant studenter for å nekte folk med kontroversielle synspunkter adgang til lærestedets talerstoler («no-platforming») – og Donald Trumps innmarsj i Det hvite hus.

Trumps seier i presidentvalget var dels et opprør mot opplevd innskrenking av ytringsfriheten, særlig om innvandring, men også et paradoksalt identitetspolitisk opprør i regi av en gruppe som historisk har vært mektig: Den lavere, hvite middelklassen som bar ham frem, er jo ikke fattig, selv om mange har opplevd stagnerende reallønn. Men den føler seg kulturelt og ideologisk marginalisert.

Les mer om

  1. Kommentar Frank Rossavik
  2. Donald Trump
  3. USA
  4. Identitetsfølelse

Kommentar Frank Rossavik

  1. KOMMENTAR

    Et smell Libanon absolutt ikke trengte

  2. KOMMENTAR

    Koronaviruset er et virus med en skummel sans for timing

  3. KOMMENTAR

    Hun lover å fornye det tyske sosialdemokratiet. Men den ferske SPD-lederen har oddsene mot seg.

  4. KOMMENTAR

    Hvis Macron mislykkes, kan han trekke EU med seg ned

  5. KOMMENTAR

    Derfor vil ungarerne styres av en korrupt autokrat

  6. KOMMENTAR

    Theresa May bør legge frem bevis for at Russland sto bak