Frykten etter 22. juli

Vi som jobbet med 22. juli-saken så lite til statsministerens ønske om mer åpenhet. Kritisk journalistikk ble avfeid som jakt på syndebukker, helt til 22. juli-kommisjonen kom.

"Uverdig". "Uanstendig. "Etterpåklokskap". Dette var kommentarer jeg ble vant til å få da jeg arbeidet med 22. juli-saken. I rosetogenes tid var det ikke gode kår for å stille kritiske spørsmål.

I tillegg til sorgen og sjokket over ondskapen, er det merkelig nok redselen jeg husker best. Frykten for å skrive noe feil, engstelsen for å bli beskyldt for å jage syndebukker. Enten vi skrev kritisk om politiets innsats, psykiatrirapporten eller den dårlige sikkerheten i Regjeringskvartalet.

I 22. juli-atmosfæren var selv etterlatte engstelige for å rette kritikk. Da kunne de bli stemplet som bitre og traumatiserte.

Pipen har fått en annen lyd etter kommisjonens rapport. Slik sett har statsminister Jens Stoltenberg rett da han fremhevet i Stortinget at "vi må skape en felles virkelighetsforståelse".

Men hvem skal bestemme denne?Nå er det nesten motsatt. Jeg kjenner mange i politi og embetsverket som sitter musestille. To tredeler av 22. juli-forklaringene er fortsatt hemmeligstemplet.

Det finnes ikke en fasit for 22. juli. Det er så mange ulike historier. Det er fortsatt lov å være sint.