Klassereiser i Atlanteren

224 nordmenn omkom da SS «Norge» forliste utenfor Rockall den 28. januar i 1904.

Tre enorme skipskatastrofer i løpet av 10 år. Omtrent like store. Nøyaktig like tragiske. «Titanic» er kjent for en hel verden. De færreste har hørt om de to andre.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Nøyaktig 100 år etter at «Titanic», skipet som ikke kunne synke, traff et isfjell og gikk ned i Nord-Atlanteren med over 1500 mennesker (hvorav 20 norske), ble tragedien markert over hele verden. På jomfruturen forlot skipet Southampton den 10. april. På de øverste dekkene, hvor den søkkrike, amerikanske Astor-familien holdt tilsammen med andre notabiliteter, var kjole og hvitt fast middagsantrekk. Norsk Hydros grunnlegger, Sam Eyde, skulle vært med, men ble forsinket i Paris or reiste med skipet Mauritania i stedet. På de nederste dekkene hersket allmuen, mer eller mindre tilfeldige emigranter som søkte lykken i den nye verden.

Med sine 46000 bruttotonn og en lengde på 269 meter var «Titanic» verdens største passasjerskip og definitivt det mest luksuriøse. Rederiet hadde ikke spart på noe – bortsett fra livbåter. Skipet ble planlagt med 60 livbåter, men rederiet ville ikke ødelegge promenadedekket og kuttet antallet til 20.

Isfjell

Turen over Atlanteren begynte i strålende vær. Men om kvelden fire dager etter avreisen, i 20 knops fart til tross for telegrafiske advarsler om isfare, gikk skipet på et drivende isfjell utenfor Newfoundland og sank i løpet av få timer. «Titanics» siste timer ble preget av kaos og panikk. Flere av livbåtene forlot det raskt synkende skipet halvfulle mens skipsorkesteret spilte på øverste dekk. Kapteinen, Edward J. Smith, gikk som seg hør og bør ned med sitt skip. «Titanic» hadde forlatt Southampton med 31 nordmenn om bord, bare 11 av dem overlevde.

Om bord på Mauritania, hvor «Titanics» forlis omgående ble kjent, satt Sam Eyde og utformet en plan for en patruljerings— og varslingstjeneste om isforholdene i Nord-Atlanteren, en plan som Eyde bare fire dager etter det tragiske forliset presenterte i «The Wall Street Journal» og som i stor grad ble tatt i bruk av amerikanske myndigheter.

«Titanic» sank midt i en av de fredeligste og mest dynamiske perioder i Europas turbulente historie. Verden var optimistisk, nye teknologier sprutet frem, ikke minst i Storbritannia og USA, hvor fremtidstroen var ekstra sterk. På begge sider av Atlanteren ble katastrofen tatt som et tegn på at noe enda verre skulle komme, at katastrofen var en første straff for at menneskene prøvde å gjøre opprør mot naturen, eller mot Gud og Guds vilje med oss menneskekryp. I religiøse kretser, spesielt i USA, ble også utbruddet av 1. verdenskrig to år etter forliset tatt som et tegn på det samme. På gatehjørnene, i Hyde Park i London og Central Park i New York spilte Frelsesarmeens orkestre «Nearer my God to Thee». Angivelig skal den også ha blitt spilt på «Titanic» mens skipet sank.

Flere tragedier

En hel verden minnes i dag «Titanic». Knapt noen har hørt om to andre skipstragedier, nesten samtidige, nesten like store, men likevel glemt. Den 25. juni 1904 gikk dampskipet SS «Norge» fra Kristiansand med et mannskap på 68 og 727 passasjerer om bord. Men SS «Norge» var «Titanics» absolutte motpol. Det var tett og trangt om bord. Russere, dansker, finner, svensker, skotter og nordmenn. I Kristiania kom 232 passasjerer om bord, i Kristiansand 90. Alle skulle til New York og Amerika, det forjettede land der i vest.

En av passasjerene om bord på SS «Norge» var 20-årige Herman Portaas, senere bedre kjent som Herman Wildenvey. 33 år senere skrev han et dikt om tragedien (Fatalist) i selvbiografien Vingehesten og verden. Unge Herman skulle til Minnesota for å studere. I biografien skildrer han første del av reisen slik: «Om natten la tåken seg tett over havet. «Norge» lot sin bassrøst høre ustanselig, og det lød sikkert angstfullt i de åtte hundre passasjerers hjerte ute på det tåkete havet.»

For få livbåter

Om morgenen den 28. januar, like før det ble servert frokost, grunnstøtte skipet på St. Helens rev nordøst for Rockall. Kapteinen, Valdemar Johannes Gundal, hadde navigert feil i tåkehavet. Skipet kom fri for egen maskin, men vannet fosset inn fra baugen og kaptein Gundal så ingen annen råd enn å evakuere skipet. Men SS «Norge» hadde bare livbåtkapasitet til 20 prosent av passasjerer og mannskap. Resten måtte klare seg med redningsvester, som var mer eller mindre pillråtne. Dessuten var det språkproblemer i tillegg til det faktum at skipet ennå ikke hadde fått installert trådløs telegraf. Alt var annerledes enn om bord på «Titanic». Men resultatet like tragisk. Av de 795 menneskene om bord omkom 635. De overlevende ble i dagene etter katastrofen plukket opp av fiskebåter og satt i land i Stornoway, Aberdeen, Grimsby og på Færøyene. Til tross for at 224 nordmenn var blant de omkomne etter forliset, er ingen minnesmerker reist over dem i Norge. Det var heller ingen orkestre som spilte da Atlanteren lukket seg rundt dem.

Den 28. mai 1914 om kvelden gikk 1057 passasjerer, deriblant 21 norske, om bord i damperen «Empress of Ireland» i Quebec havn i Canada for å ta den første sommerturen over Atlanteren til Liverpool i England. Også her spilte Frelsesarmeens orkester ved avgang -»God be With You till we Meet Again». Midt på natten gikk losen fra borde og skipet kunne sette opp farten i retning åpent hav. Kapteinen, Henry Kendall, var akkurat kommet på broen da han så det norske lasteskipet SS «Storstad» nærme seg i motgående retning. Han endret kurs og tente alle lanterner, men møtte en tåkebanke som gjorde at farten ble satt ned slik at skipet til slutt lå nesten stille. Men da tåken lettet, kl. 01.55 om natten, så kapteinen at SS «Storstad» hadde kurs rett mot ham. Kollisjon var ikke til å unngå. «Storstad» traff «Empress of Ireland» midtskips, vannet fosset inn og slo ut all elektrisitet slik at skipet ble liggende i mørke.

Det store skipet brukte bare 14 minutter på å synke. Derfor rakk mannskapet bare å få ut 5 av 16 livbåter, de fleste passasjerer ble fanget under dekk uten mulighet til å slippe ut. «Storstad» sank ikke, og det norske mannskapet klarte etter hvert å plukke opp alle de 465 personene som kom fra ulykken med livet. Tilsammen mistet 1012 personer livet i forliset. På første klasse omkom 58 prosent av passasjerene, på 2. og 3. klasse omkom 80 prosent. I de etterfølgende sjøforklaringer ble SS «Storstad» kjent skyldig i «Empress of Irelands» forlis.

Tre katastrofer på 10 korte år. Nesten like store. Llike tragiske. Men bare én huskes. Til gjengjeld vises den i 3D med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio.

Ha en god helg!