Kommentar

Mange veier til ekstremisme

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

Hvordan skjer radikalisering i Norge i dag? En ny bok gir plass til ekstremisters egne stemmer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Israels krigføring mot palestinerne har bidratt til radikalisering av muslimsk ungdom i Norge. Her fra en voldsom demonstrasjon i Oslo i 2009. Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Få oppgaver oppleves mer presserende enn å klarlegge ekstremismens røtter. Regjeringen har laget en egen handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Over 60 kommuner har fått ekstra midler for å kunne forebygge radikalisering.

Men hvorfor utvikler noen ungdommer holdninger som i verste fall kan få dem til å gå inn for vold og terror? Hva er forbindelsene – om de finnes - mellom personlige erfaringer og politikk? Hva kan gjøres for å komme farlig radikalisering til livs?

Effektive tiltak krever ikke bare penger, politisk marsjordre og handlekraft. Det forutsetter kunnskap.

Derfor er sosialantropolog og NOVA-forsker Viggo Vestels bok I gråsonen. Ungdom og politisk ekstremisme i det nye Norge en velkommen utgivelse.

I randsonene

Prosjektet er ambisiøst. Vestel tar ikke bare for seg den form for ekstremisme som er mest i nyhetsbildet, den som er knyttet til radikal islam. Han behandler også ekstremisme som er motivert av en antijihadistisk og nasjonalistisk agenda, og vil peke på både forskjeller og likheter i radikaliseringsprosessene.

Boken retter ikke søkelyset primært mot de mest ytterliggående, kjernemiljøene som støtter terror. Vestel er opptatt av randsonene, personer i bevegelse, på vei mot enda mer ytterliggående posisjoner, eller det motsatte, mot mer moderate holdninger.

Kunnskap om disse miljøene er særlig viktig. Noe av det IS prøver å oppnå med sin terror, er å provosere frem overreaksjoner fra statens side som retter seg mot muslimer. Siktemålet er at disse skal føle seg mer stigmatisert og dermed bli mer mottagelige for terroristenes propaganda.

Få informanter

Vestel har få informanter, og han legger ikke skjul på at det er et problem. I tillegg har mange av dem lagt ungdomstiden bak seg, slik at samtalene han har med dem, blir tilbakeskuende. Kanskje også preget av etterpåklokskap.

Til tross for disse svakhetene ligger etter mitt syn bokens største verdi i hvordan den slipper frem informantenes egne stemmer.

Her forteller mobbeofferet «Kim» om hva som førte ham til den nynazistiske gruppen Vigrid, hvorfor den ga ham bedre selvfølelse og hvordan han fant veien ut igjen.

Konvertitten «Bengt» var tidlig samfunnsengasjert og opptatt av politikk og så et verdifellesskap mellom islam og Rød Ungdom. Men det var en kritisk hendelse i hans liv, en søsters alvorlige sykdom, som ble det avgjørende vippepunkt på veien mot islam.

«Fareed» med pakistansk bakgrunn beretter om episoder han har opplevd som rasistiske, men mener at det han oppfatter som negativ mediedekning av islam, er det som har fått ham til å bli radikal muslim.

Gir autentisitet

Disse og andre personlige beretninger gir boken autentisitet og blottlegger overraskende konturer og kontraster i gråsonene. Det mest slående er nemlig kompleksiteten. Det finnes ikke noe standardsvar på hvorfor ungdom ender opp med ytterliggående, i verste fall farlige holdninger.

Analysene og kommentarene fremstår som mer forutsigbare. Noe av det Vestel selv løfter frem, også i en kronikk her i avisen torsdag, er at ytterliggående grupper vegeterer på hverandre. At islamister og anti-jihadister dyrker fiendebildene av hverandre og gjennom det forsterker polariseringen, er påpekt før.

Det samme må man si om at sårbar ungdom føler seg tiltrukket av miljøer som tilbyr tett fellesskap, tydelige forklaringsrammer og et fasttømret verdenssyn for å få helhet og mening i tilværelsen.

De krenkende opplevelsene

Stigmatisering og mistenkeliggjøring trekkes ofte frem i debatten om radikalisering, og blir påpekt også i denne boken. I tillegg peker Vestel på betydningen av personlige, krenkende opplevelser og, særlig for islamistenes del, koblingen til storpolitiske hendelser (f.eks. krigene mellom Israel og palestinerne, invasjonene i Irak og Afghanistan, USAs dronekrig i Jemen og Pakistan).

Det stilles et betimelig spørsmål: Kanskje finnes det gode grunner for det raseriet en del unge bærer på og som de leter etter et utløp for?

Å bygge tillit

Tillit er første bud for å motvirke utviklingsforløp i destruktiv retning, både hva gjelder høyreekstremister og ytterliggående muslimer, mener Vestel.

Det tror jeg er et godt poeng. For å skape tillit må voksenpersoner rundt ungdom – imamer, lærere, foreldre – ta deres bekymringer, holdninger og meninger på alvor. Og ikke minst følelser. Vestel understreker emosjonenes betydning på veien mot ekstreme posisjoner.

Derfor må det også utvikles arenaer hvor tillit kan bygges. På bakgrunn av sin tidligere forskning i flerkulturelle ungdomsmiljøer peker han på ungdomsklubbenes rolle som møteplass på tvers av kulturell tilhørighet og politisk ståsted.

En konkret påpekning som setter debatten om ungdomsklubbenes fremtid i sitt rette samfunnsperspektiv.

  • Min kommentar om hva IS vil oppnå, kan du finne her.

Les mer om

  1. Ekstremisme
  2. Radikalisering
  3. Ungdom
  4. Forskning og vitenskap

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Høyreekstreme og radikale islamister styrker hverandre

  2. DEBATT

    Hva betyr radikalisering?

  3. DEBATT

    Jeg protesterer! | Akel Nærstad

  4. POLITIKK

    PST: Trusselen fra islamistisk terror er skjerpet

  5. KRONIKK

    Jo, terrorfaren er høyere nå enn før, og radikalisering har noe med islam å gjøre

  6. VITEN

    Unge, norske muslimer driver «hverdagsmotstand» mot ekstremisme