Kommentar

Fremad marsj i revers

Venstresiden kan være så skuffet og forvirret den bare vil over Sps nei til SV. Men Senterpartiet var aldri radikalt.

  • Halvor Hegtun
    Halvor Hegtun
    Journalist
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er’re mulig? Ap-SV-Sp-regjeringen, som i lange tider har hatt et bunnsolid flertall på meningsmålingene, blir kanskje likevel ikke noe av fordi Senterpartiet ikke vil ha den. Sammen med covid, maneter, elsparkesykler og huggorm er det lunefulle Sp blitt snakkisen på terrasser og hytteplattinger denne sommeren.

Det er mye godt å si om Sp, ikke minst om de mange joviale og fine folkene som er med der. – Se på navnelistene, her er det ikke mange sen-navn og von Knagenhielmer ute og går, sa en begeistret Per Olaf Lundteigen til Aftenposten på Sp-landsmøtet i Tromsø i 1999.

Det gikk i Bossum, Lileng, Randem, Skøyum, Eklund, Gløtvold, Ophus, Skramstad, Holen, Røssum, Haugo, Limkjær, Leirvåg, Myrum, Laukvik, Sukka, Hov, Tautra, Bondhus, Gloppestad, Hanken, Braut, Rømma, Folden, Storflor, Smeplass, Fjordbakk, Måsø, Vatna, Balto, Restad, Kleppa, Lundteigen og Enoksen. Alle sammen mennesker med et sterkt og ekte engasjement for å ta vare på distriktene og det norske.

På Dovre snakket Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum om høyresamarbeid. Det slo ikke bare godt an.

Tilbake til røttene

Hvis det ikke fantes en bevegelse for å ta vare på Utkant-Norge, måtte noen ha satt seg ned og oppfunnet den. Men nå er forvirringens tid. På høyden av sin gallupmakt snakker Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum om sakssamarbeid med Høyre. Til dyp irritasjon for SV, som Vedum ikke vil ha i regjering, og til alvorlig forkludring for Aps rødgrønne valgkampstrategi.

  • Vedum styrer mot tidenes mageplask, mener nestlederen i Rødt.

En bombe? Saltomortale? Niks, det dreier seg mer om et ikke-sosialistisk, ofte konservativt sentrumsparti som finner tilbake til det gamle. Rett nok fant Bondepartiet og Ap hverandre i kriseforliket i 1935. Ap fikk gå i regjering, Bondepartiet fikk sine smørsubsidier. Men i etterkrigstiden var Bondepartiet (Senterpartiet fra 1959) på borgerlig side og deltok i alt som var av ikke-sosialistiske regjeringer, hvorav fire med Høyre, i årene fra 1963 til 2000.

Fienden var storbonden

Det gamle Ap-slagordet «By og land, hand i hand» var tilsynelatende som skapt for forbrødring med Sp. Men de som gikk på Bøndernes Hus på bygdene, var en annen gjeng enn dem som gikk på Folkets Hus. Sp samlet overklassens stemmer i regioner der Høyre sto svakt. Det var et grunneierparti som nok trengte subsidier og markedsregulering, men som ikke ville bli belært av en overmektig stat.

Thorbjørn Jagland, tidligere Ap-leder og statsminister fra jordbruksbygda Lier, forteller i sin erindringsbok Du skal eie det selv om 1. mai-togene fra Sjåstad til tremassefabrikken Tronstad bruk: «Det måtte gå forbi storgårdene, der toget stoppet for å spille «Internasjonalen». Det var ikke direktøren som var fienden; det var storbonden.»

Gunhild Øyangen var Aps landbruksminister i de to Brundtland-regjeringene i perioden fra 1986 til 1996. Ap kom stadig til budsjettforlik med Sp og de andre i sentrum i de årene. Men Øyangen, som drev med omstillinger som skulle gjøre landbruket mer «robust», fikk formørket sine onsdager av Sp-folk i Stortingets spørretime. – De vil ha to skritt tilbake og litt mere penger, sa Øyangen i en oppsummering.

Det viktigste er revers

Sp går inn i denne valgkampen som et engasjert og tydelig revers-parti. Sp vil reversere politireformen, jernbanereformen og helsereformen med fritt behandlingsvalg. Tvangssammenslåtte kommuner skal få gå fra hverandre på nytt. Det går naturligvis an å tolke venstrevri inn i en god del av dette. Synes man at markedskreftene og BI-språket har dratt samfunnet for langt mot høyre, er det legitimt å kjempe for å slå det tilbake. I de rødgrønne regjeringsårene 2005–2013 nærmet Sp seg LO, Ap og SV i mye som hadde med arbeidsliv, konkurranseutsetting og AS-ifisering av offentlig virksomhet å gjøre.

Men SVs radikale omfordelingspolitikk er ikke helt det samme som Sps strev for å få tilbake litt mer av «det Norge vi er så glade i». De to partiene kræsjer i synet på Nato, olje, ulv, skogvern, innvandring, abortregler, bilavgifter, narkotika. Det skjærer i SV- hjerter når partileder Vedum vil samarbeide med Høyre om oljeboring, forsvar og innvandring. Det gjør på ingen måte saken bedre at han språklig pakker så mye inn i den nasjonalromantiske folkflestianismen som før gjorde Frp så stort.

Ørnen måtte lande

Sps vedtak om å gå inn for en «Ap/Sp-basert regjering» er formulert med omhu. SV er ikke nevnt, heller ikke ønsket, men ikke helt stengt ute. Hva partileder Trygve Slagsvold Vedum sier avvisende og strengt om SV i juni og juli, er ikke fullstendig styrende for hva som skjer etter stemmeopptellingen i september.

Slik Vedum forklarte seg for Aftenposten på Dovrefjell, ser Sp-visjonen ut til å være en Ap-Sp-regjering som får flertall. Alternativt kan de to i mindretall shoppe stemmer fra Frp, SV, Høyre, Rødt, MDG, KrF og Venstre slik det passer seg best fra sak til sak.

Udelt lystbetont blir det ikke for europeeren og den antatt påtroppende statsministeren Jonas Gahr Støre å jenke dette til. Men noe skal man drive med her i livet.

Les mer om

  1. Stortingsvalget 2021
  2. Senterpartiet (Sp)
  3. Trygve Slagsvold Vedum
  4. Snakkiser
  5. Norge
  6. Thorbjørn Jagland