Kommentar

Forskjells-Norge overlever alt

Statsminister Erna Solberg på besøk i Hønefoss idrettspark. Klar for debatter om fattig og rik.

Ingen regjering får gjort noe med pengene som ergrer mest.

  • Halvor Hegtun
    Halvor Hegtun
    Journalist
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Aps hovedparole denne høsten er krystallklar. «Nå er det vanlige folks tur.» SV er enda tydeligere. «Norge skal bli et mer rettferdig land», heter det i programmet. Også Senterpartiet, det tredje hjulet på den rødgrønne flertallsvognen, «vil snu en politikk som øker forskjellene», lover lederen Trygve Slagsvold Vedum.

Utjevning av sosiale forskjeller er en sympatisk og selvsagt del av de fleste partiers valgkamp. Det er jo Norge, dette. Hos oss vil vi ha liten avstand mellom høy og lav. Det er viktig for velferden, for samholdet, for tilliten mellom partene i arbeidslivet, for demokratiet, for den økonomiske vekstevnen.

Dessverre får ikke politikerne gjort så mye med sakene som vekker brått og forståelig raseri. «Umusikalsk», sa næringsminister Iselin Nybø (V) i sin åpningskommentar til at redningspakkemottager Norwegian hadde gitt bonuser på 11 millioner til en sparket og en nytilsatt konsernsjef. Nybø trappet opp ordbruken etter hvert, men pengene virker tapt.

Bonusmenn. Daværende finansdirektør Geir Karlsen (t.v.) og konsernsjef Jacob Schram - fotografert på Fornebu i mai da flyselskapet Norwegian tok skrittet ut av konkursbeskyttelse. Senere er Karlsen blitt toppsjef og Schram gått av.

Ingen lov mot tonedøvhet

I mars kom lønnsnivået til noen toppledere i Coop Norge for dagen. En årslønn på godt over fem millioner kroner hørtes mye ut for å styre det gamle samvirkelagets avdeling i Midt-Norge. Coop er «eid av deg og meg», men det hjelper ikke, og det vil med sikkerhet komme flere sånne saker.

Det går aldri en valgkamp, aldri et lønnsoppgjør, uten at partene i den norske modellen advarer mot for høye lederlønninger med tilhørende bonuser, opsjoner og pensjonspakker. Men ingen regjering, intet stortingsflertall kan nekte styrer i bedrifter å handle tonedøvt, særlig ikke der det statlige eierskapet er begrenset. Forunderlig fort dysses disse lønns- og bonushistoriene ned med påminnelser om at at ytelsene er høyere i Sverige og andre land.

Forskere ved Statistisk sentralbyrå har gått grundig gjennom den lange historien om ulikheten i Norge, fra Marcus Thranes og Jørgen Hattemakers tid til i dag. De enorme forskjellene i det gamle klassesamfunnet ble først kraftig redusert med verdenskrigen og okkupasjonsmaktens kommandoøkonomi. Ulikhetene ble ytterligere redusert under Ap-styret til midten av 1950-tallet, for deretter å holde seg på et ganske lavt og stabilt nivå frem til 1980-årene.

Noen har markant mer enn andre, og slik vil det fortsette.

Énprosenten tar hver femte krone

Etterpå økte forskjellene, nokså uavhengig av hvilke partier som satt med roret. Utslagene var til å leve med, for også lavinntektsgruppene høynet sin levestandard betydelig. Men så kom SSB i fjor med en rapport som bryter ganske stygt med bildet av det likhetsdyrkende Norge. De én prosent rikeste, en gruppe på 35.000–40.000 mennesker, soper inn hele 20 prosent av markedsinntekten (summen av lønnsinntekter, næringsinntekter og kapitalinntekter).

Statsminister Erna Solberg sier hun ikke er så opptatt av å bekjempe rikdom. Hun bestrider at de sosiale forskjellene har økt. Hun mener klart at det er hennes egen regjering som best kan skaffe jobber og vekst og bekjempe fattigdom. «Arbeidende kapital» er i den sammenheng et mindre provoserende ord enn «rikdom».

Det som nå venter i valgkampen, er en serie anstrengende ulikhetsdebatter der det knapt blir enighet om faktagrunnlaget. Et springende punkt er om penger som blir igjen i selskapet, skal regnes som inntekt for eierne eller ikke. Opposisjonspartiene vil hamre hardt mot hva de klart opplever som et økende gap mellom fattig og rik. Men det blir tyngre for dem å forklare hvordan dette skal fikses gjennom skattlegging og andre tiltak – uten å tape valget på det.

Overføring av familieformuer gjennom generasjoner er en viktig kilde til ulikhet. Men arveavgiften, som etter mange års nedjustering ble avskaffet helt av Solberg-regjeringen i 2014, kommer ikke tilbake. SV vil ha en saftig en, men Aps finanspolitiker Ingrid Heggø forsikrer at partiet ikke har planer om å gjeninnføre den. Ikke Sp heller.

De rike har tilpasningsevne

Formuesskatten, som regjeringen er stolt over å ha trappet ned, vil Ap sette opp fra 0,85 til 1,1 prosent, 1,3 prosent for dem som har mer enn 20 millioner. Inntektsskatten skal bli lavere for hele åtte av ti lønnstagere, lover partiet, men med hardere beskatning for dem som har årsinntekter på én, to og mange millioner kroner.

Blant dem med de høyeste formuene og årsinntektene er det mange med tilpasningsevne og gode finansrådgivere rundt seg, noe som klart vil legge en demper på skatteinngangen.

Så hva skal vi vente oss av den store forskjellsvalgkampen 2021? Robin Hood blir ikke finansminister. De som særlig er opptatt av raskt å bli mye rikere, vil fortsatt gjøre lurt i å ha en betydelig formue fra før. Og uansett hvem som danner regjering etter 13. september, blir ulikhet en helt sentral valgkampsak også i 2025.

Sånn må det være. Uten forskjell på folk blir valgkamper slappe og kjedelige greier.

Les mer om

  1. Ulikhet
  2. Politikk
  3. Norge
  4. Iselin Nybø
  5. Formuesskatt
  6. Lønn
  7. Erna Solberg