Kommentar

Livets pris

  • Thomas Boe Hornburg
    Politisk rådgiver i Arbeiderpartiet

Helsenorge.jpg

Flere vil få helsehjelp i fremtiden. Samtidig vil flere få nei. Denne uken kommer en ny rapport som igjen vil sette helsepolitikkens vanskeligste spørsmål på dagsordenen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
  1. juni 2010 stikker daværende helsedirektør Bjørn-Inge Larsen sitt sindige hode frem. Til Aftenposten sier han: «Vi må begynne å snakke høyt om at vi ikke kan behandle alle med alt som er tilgjengelig. Dette er et tema som er så vondt å snakke om at det er blitt tiet ned i lang tid. (..) Vi må se i øynene at også i Norge vil gapet mellom hva vi kan gjøre og hva vi har råd til å gjøre, øke betydelig fremover».

Dagen etter faller hans sjef, helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, ham i ryggen. Hun advarer mot «å skape unødig frykt». Frp-leder Siv Jensen skriver på Facebook: «En fantastisk solfylt helg ble nesten ødelagt av det idiotiske forslaget om at ikke alle skal få riktig medisinsk behandling fordi det er for dyrt???»

Tre år senere er Jonas Gahr Støre blitt helseminister og Bjørn Guldvog helsedirektør. Støre har begynt sin helseministergjerning, i et møte på SAS-hotellet 3. desember 2012, med en bønn til sitt eget prioriteringsråd om å få servert «noen skikkelig vanskelige problemstillinger». Men, som det heter, man skal være forsiktig med hva man ønsker seg: Ti uker senere sier Guldvog nei til at det offentlige skal betale for de dyre medisinene Ipilimumab mot føflekkreft og Abirateron mot prostatakreft. Og så snur Støre etter et stormløp mot ham i Stortinget ledet an av dagens helseminister Bent Høie. Høie kaller Guldvogs godt begrunnede nei for «helt absurd».

Første gang siden 1997

Onsdag legger det første offentlige prioriteringsutvalget siden 1997, frem sine anbefalinger. De vil kaste nettet videre enn dyre legemidler som skaper politisk strid. For prioriteringer handler i sin fulle bredde om hvor mye ressurser samfunnet skal bruke på helse, hvilke pasientgrupper som skal få mest, hvem som må stå lengst i kø og hvem som skal betale mer selv.

Zoomer vi nærmere inn på utvalgets mandatet står tre hovedspørsmål frem: Hvor bør dagens prinsipper for prioritering endres? Hvordan kan de følges bedre opp i praksis? Og hva bør politikerne legge seg opp i – og ikke?

Økt vekt på økonomi vil vekke debatt

I dag brukes egenandeler på behandling i liten grad for å skille viktig og uviktig. Vi lar heller folk stå lenge i kø enn å la dem betale mer selv for offentlige tjenester. Det går neppe i fremtiden. Men temaet er komplisert i praksis og politisk er det vanskelig, ikke minst for Frp. Her foreslår utvalget derfor neppe en revolusjon. Gjør de det, vil Regjeringen raskt avlyse den.

Et annet prinsipielt tema er et øvre tak for hva det offentlige bør betale for å vinne ett, godt leveår. Et sted mellom en halv og en million kroner går det i dag en uformell grense. Utvalget vil neppe anbefale et fast tak. Men Norheim og co. vil ganske sikkert anbefale at det gjennomgående skal legges mer vekt på økonomi, på livets pris. Det vil vekke reaksjoner.

I tillegg er det spørsmål om listen fra Lønning II -utvalget skal utvides. Bør barn for eksempel favoriseres fremfor eldre, kun basert på alder? I dag er faktisk ikke alder et formelt prioriteringskriterium. Det mener mange i helsetjenesten (og jeg) er feil. Her vil, etter hva jeg erfarer, utvalget gå inn for at barn, også formelt, skal kunne gis forrang.

Veiledere følges ikke i praksis

På et besøk på Ahus nylig beskrev ansatte på intensivavdelingen, nesten litt skamfulle, hvordan døende pasienter på over 90 år lå døgn på døgn i respirator. Som en sykepleier sa: "Ingen føler de har mandat til å si nei».

Det gjøres titusenvis av små prioriteringer hver dag i helsetjenesten. Det gjelder hvem legene bruker mest tid på, hvem som får henvisning av fastlegen, hvem som får individuell refusjon av dyre legemidler og mye mer.

Derfor bør prioriteringer i praksis denne gangen få større plass enn det gjorde i oppfølgingen av Lønning I og II-utvalgene.

Politisk eierskap viktigst

Og så er det – for å vende tilbake til start – politikerne, da.

Utgangspunktet må være at prioriteringer vil skje uansett og mer og mer. Lukker politikerne øynene for det, overlater de det som er aller viktigst for mange av oss, helsen vår, til de drivkreftene som uansett virker i helsetjenesten. Da vinner prestisjefagene, sykehusene, de sterke pasientorganisasjonene, den bekymrede middelklassen, de med hjerteskjærende historier som kan fortelles på tv.

Da taper de som har vanskelig for å bli hørt i kraft av eget stemmevolum.

Derfor trenger vi nå konkrete forslag til forpliktende prosesser og bindende regler som gjør at samspillet mellom regjering og storting og institusjonene som prioriterer, ikke så lett skjærer seg i vanskelige enkeltsaker.

Ved sykesengen må legens stemme telle mest. Helsebudsjettet er politikernes område.

Mellom disse ytterpunktene, mellom sykesenga og Stortinget, trenger vi et system for prioriteringer som er mer solid og har større politisk legitimitet enn i dag.

tbh@aftenposten.no

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. NORGE

    Helse-topper vil ha slutt på hemmelige medisinpriser

  2. NORGE

    Et samlet Helse-Norge vil ha åpenhet om prisen på medisin. Likevel har Regjeringen sagt ja til legemiddelindustriens krav om hemmelighold.

  3. DEBATT

    Må være grenser for avansert kreftbehandling

  4. NORGE

    Vil hindre at rusavhengige blir gravide

  5. DEBATT

    Pasientens helsetjeneste er det motsatte av en todelt helsetjeneste | Bent Høie

  6. NORGE

    Strid om nye retningslinjer for transpersoner. Uforsvarlig, sier FHI. FHI har misforstått, svarer helsedirektøren.