Kommentar

Ja, det er frykt knyttet til å publisere Muhammed-tegninger | Trine Eilertsen

Om de voldelige kreftene kan notere seg for en delseier, kan vi ikke la dem vinne kampen om ytringsfriheten.

Det liberale Frankrike sørger etter at den franske læreren Samuel Paty ble drept. Han viste elevene sine muhammedkarikaturer. Foto: Charles Platiau / Reuters / NTB

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Sjefredaktør
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I 2010 ble tegneren Kurt Westergaard angrepet og forsøkt drept i sitt hjem. Han var mannen bak den til da mest kontroversielle muhammedtegningen. Den avbildet en mann med en bombe i turbanen. Spørsmålet for landets avisredaktører ble raskt: Er dette en utvikling i den da fire år gamle karikaturstriden som gjør det naturlig å publisere den omstridte tegningen?

Jeg var sjefredaktør i Bergens Tidende den gangen og mente at dette var en nyhet som gjorde det nødvendig å publisere tegningen.

Vi var ganske alene om den beslutningen blant de større mediene i starten. Etter hvert publiserte også Aftenposten tegningene, noe som utløste sterke reaksjoner fra blant annet det pakistanske parlamentet.

Det er ikke uvanlig at redaktører tar ulike beslutninger i publiseringsspørsmål. Det kan handle om avisens profil, tradisjon, leserkrets. Vurderingene er sammensatte. Jeg har alltid jobbet i avis med tegner. Jeg har sagt nei til tegninger flere ganger, også fordi de har vært unødvendig krenkende. Akkurat som jeg har sagt nei til manus eller utvalg av bilder av ulike grunner.

En følelse av å bli krenket kan være en følge av publisering, noe som gjelder mennesker både med og uten religiøs tilhørighet. Men når verdien av publisering trumfer prisen for å krenke, skal vi publisere.

Les også

Kunnskapsministeren: Norske lærere står fritt til å vise Muhammed-karikaturer

Det var tilfellet med muhammedkarikaturen i 2010. Ja, den sårer en del muslimer. Men utviklingen i saken, med drapsforsøket på Westergaard, gjorde det enkelt: Selvsagt skulle vi publisere. Denne tegningen sto midt i en konflikt som førte til at norske og danske ambassader i Midtøsten ble angrepet. Avisen Jyllands-Posten ble mål for terrorplaner flere ganger. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og norske redaktører må fremdeles svare for sin håndtering den gangen.

På samme måte var det selvsagt for Aftenposten å publisere en faksmile av Charlie Hebdo-coveret som utløste massakren i 2015 da rettsaken mot de tiltalte begynte for noen uker siden.

Mens selve vurderingen i 2010 var enkel, var ikke beslutningen om faktisk å publisere lett. Jeg kjente på frykt.

Nå, i 2020, har jeg ikke kjent på den samme frykten. Norsk politi har rimelig god oversikt over de mest ekstreme miljøene. Debatten med muslimer som mener tegninger av Muhammed ikke bør publiseres, foregår med ord og tekst.

Men jeg kjente på uro. Etter henrettelsen av den franske læreren Samuel Paty, er uroen forsterket.

I disse 15 årene siden karikaturstriden har det stadig slått meg i hvilken grad frykt er tabu blant mine kollegaer i redaktørstanden. I 2006 og årene etterpå var frykten for at ansatte skulle bli skadet helt reell. Noe annet ville være merkelig, gitt det vi så rundt oss.

Redaktørenes forklaringer på fravær av publisering inkluderte mye rart i 2005, og det så enda merkeligere ut i 2010. Frykt, derimot, fremsto som et ikke-tema.

Les også

Politiet beklager egen oppførsel overfor Kongsberg-mann som hengte opp plakater med Muhammed-karikatur

Jeg kan bare snakke for meg selv. Men i denne saken er det viktig å være åpen om at ansattes sikkerhet, og dermed frykt, også står på listen når vurderingene gjøres. Dette er ikke helt ordinære, redaksjonelle beslutninger. Her finner vi en delseier for de voldelige islamistene.

Om de voldelige kreftene kan notere seg for en delseier, kan vi ikke la dem vinne kampen om ytringsfriheten.

Aftenposten var et omtalt mål i Anders Behring Breiviks terrorplaner, uten at det, eller andre ekstremisters regelmessige omtale av oss som landssvikere, har endret vår publiseringsstrategi.

For min del erkjenner jeg frykten og uroen nettopp fordi jeg er opptatt av at det ikke skal være styrende, uansett hvor truslene kommer fra.

Kommentaren er blitt oppdatert etter publisering for å tydeliggjøre at Aftenposten også var blant de få mediene som publiserte i 2010.

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Trine Eilertsen
  3. Jyllands-Posten
  4. Charlie Hebdo

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Blasfemi er all maktkritikks mor

  2. KOMMENTAR

    Halshuggingen bekrefter ytringsfrihetens krise

  3. VERDEN

    Frykten for å ytre seg henger fortsatt igjen etter Charlie Hebdo-terroren. Nå rives sårene opp i rettssaken.

  4. DEBATT

    Er tegninger verre enn terror? Muslimer er svært selektive i hva de lar seg opprøre av.

  5. KULTUR

    Satiretegner Ahmed Falah måtte flykte fra Irak. Men det er noe han ikke synes det er nødvendig å tegne.

  6. MENINGER

    Kort sagt, mandag 2. november