Kommentar

Svikter Ultima musikken?

  • Astrid Kvalbein
M.C. Schmidt og Daniel Drew i duoen Matmos trakk fullt hus på Vulkan Arena lørdag kveld, men konseptet imponerte ikke Aftenpostens utsendte.

Hvorfor opererer de beste sangerne under vignettene teater og installasjon, mens det ikke synges i såkalt TV-opera? Hvor blir de rene akustiske konsertene av?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ultimafestivalen forvirrer, som kan være bra.

Komponist Henrik Hellstenius har i flere år lekt med overgangene mellom teater, konsert, opera og performance i sine Ørets teater— produksjoner, og det var mye nydelig å oppleve i den som gikk på Den Norske Operas scene 2 i helgen, med undertittel Om naturen.

Fra Stine Janvin Motland satte inn med sine fuglelignende stemmelyder i starten, ble forholdet mellom sang, tekst og lyder uten mening utfordret. For hennes lyder var en nesten en tydeligere tekst enn det som kom i form av ord etterpå: utdragene fra Thure Erik Lunds essay om naturen, opptak fra en forelesning, en fortelling om barn som går seg vill i fjellet og mer til. Selv om tekstene er kresent valgt ut, blir helheten litt snakkesalig.

Musikalske kontraster

De nær grenseløse og glimrende sangerne – Silje Aker Johnsen og Njål Sparbo i tillegg til Motland – vekslet på sin side uanstrengt mellom ulike roller, stemmeleier og stiler, og alt i alt har Hellstenius skapt en flott collage: de musikalske kontrastene, mellom hans egne verk, sanger fra Franz Schuberts Winterreise og lydhørt improviserte strekk av ensemblet Dans Les Arbres, er effektfulle.

Salvatore Sciarrinos Introduzione all’ Oscuro ble nokså uforstyrret spilt av Oslo Sinfonietta, ledet av Andrea Pestalozzi. Noen kommenterte at dette strekket med bare musikk ble for langt. For meg ble denne fintfølende fremføringen stående som en oase i en helg der multimedia-grepene langt på vei skviset det musikalske.

Innadvendte vendinger

Robert Ashleys såkalte TV-opera Perfect lives på Vulkan arena lørdag kveld er et eksempel: Foran på scenen leste M.C. Schmidt en historie, bak ham brøt to damer brøt jevnlig inn med stakkato enkeltord i kor, på siden satt makkeren i duoen Matmos, Drew Daniel, ved en laptop og styrte en minimalistisk film, et strykeensemble spilte nokså banale, innadvendte vendinger og under det hele lå en lang, dyp tone og sang. Jeg fanget ikke verdien i dette, tross en mer kompakt akt to, bak den selvtilfredse utstrålingen til frontfiguren i duoen som visstnok gjør det stort internasjonalt.

Heller ikke Camille Norments Rapture på OCA (Office for Contemporary Art) fengslet. Også det involverte en rekke fine utøvere: henne selv på glass og glassharmonika, Vegard Vrådal på hardingfele, David Toop på fløyte, vokalensemblet Oslo 14 og stemmekunstneren Sofia Jernberg. Men også de ble henvist til et påfallende monotont uttrykk, stablet opp i trappene i hennes installasjon på OCA. Vi kunne lese at det handlet om kvinnehistorie og hysteri og mye annet, og at verket er en videreutvikling av Norments bidrag til selveste Veneziabiennalen. Men det vi hørte var stillestående klanger, glidende overganger, sykliske bevegelser som minnet om altfor mye annet.

Langt mellom det akustiske

Mye mer og mye bra skjedde i helgen, men det har vært langt mellom de akustiske konsertene siden åpningen i Oslo-Filharmonien torsdag. Noe kommer de neste dagene: lunsjkonserter med unge utøverne og komponister, Det Norske Kammerorkesters feiring av komponist Eivind Buene tirsdag og slagverksensemblene Pinquins og Sisus fremføring av Gerard Griseys Le Noir de l’Etoile onsdag. Jeg håper publikum vet å verdsette også slike, innimellom de – kanskje – mer medievennlige grenseoverskridende kunstprosjektene. For musikken bør ikke skvises mer mellom alle andre elementer enn nå.

Les mer om

  1. Kultur