Kommentar

Mange kokker og mye søl

  • Joacim Lund
    kommentator

Er det farlig å spise kylling? Er grønnsakene fulle av sprøytemidler? Er dyrevelferden i oppdrettsnæringen god nok? Forskningen kan gi svar på mange spørsmål, men trenger journalistikken for å bli tilgjengelig for befolkningen. Foto: NTB Scanpix

Mange hevder å kunne legge sannheten om kosthold og ernæring på bordet. Hvem bør du lytte til?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De fleste selvmord begås med kniv og gaffel. Derfor er mange av oss interessert i å spise mat som ikke dreper oss. Men hvem skal vi lytte til når vi er ute etter troverdig informasjon? Bloggerne? Tja. Noen av dem, kanskje. Men mange skriver om dietter med en ytterst utydelig forankring i vitenskapen. Avisforsidene, da, med sine fleskemager og sensasjonelle «funn»? Æh. Forskerne, kanskje? Hvilke forskere da? Og hvilken forskning? Hvem kan vi egentlig tro på?

Forskernes triumf

Når Forskningsdagene åpner dørene i dag, er temaet mat, og spørsmålet hvem vi skal tro på. Samtidig avdukes resultatene fra en undersøkelse fra i sommer, der befolkningen svarer på hvem de mener er best kvalifisert til å gi kostholds— og ernæringsråd. Forskerne går av med en soleklar seier. 72 prosent av oss mener at de er best kvalifisert. Til sammenligning mener bare 5 prosent at journalister er best kvalifisert. Et svimlende paradoks, ettersom det sannsynligvis knapt finnes folk i landet som noensinne har lest et vitenskapelig tidsskrift for å innhente kostholdstips. Hadde undersøkelsen stilt spørsmål om hva folk faktisk leser for å skaffe seg informasjon om kosthold og ernæring, tipper jeg journalistene ville gruset forskerne. Velfortjent.

Hadde undersøkelsen stilt spørsmål om hva folk faktisk leser for å skaffe seg informasjon om kosthold og ernæring, tipper jeg journalistene ville gruset forskerne. Velfortjent.

Grunnleggende ulikheter

For det første er mye av forskningen gjemt bort bak høye betalingsmurer. For det andre er vitenskapelige artikler ofte uforståelige for en vanlig konsument. Dessuten er ikke alt forskbart, og forskningen er uoversiktlig. Finnes det 30 relevante vitenskapelige artikler om et emne, er det helt utenkelig at hverken mannen i gata eller journalistene skal klare å få tilgang til dem alle, forstå dem, eller klare å trekke egne, fornuftige konklusjoner på grunnlag av de ofte sprikende konklusjonene de har lest. Det forbrukeren trenger, er informasjon som er samlet, silt og redigert – og helst skrevet på en engasjerende måte. Der har journalisten sin styrke. En matjournalist har kilder i forskningsmiljøene, i matindustrien, dagligvarekjedene, interesseorganisasjonene og departementene, kan snakke med dem alle om en dagsaktuell sak i løpet av formiddagen og publisere en sak på ettermiddagen. En grunnleggende annerledes metode enn forskerens – på godt og vondt.

Det forbrukeren trenger, er informasjon som er samlet, silt og redigert – og helst skrevet på en engasjerende måte.

Slurvete journalister…

Spør du en forsker, vil han eller hun ofte, og med rette, påpeke at journalistene pirker i overflaten og ikke har særlig dyp fagkunnskap. Journalister tar færre forbehold, spisser poenger og misforstår konklusjoner. Videreformidler «forskning» som konkluderer med at det er mer bæsj i et skjegg enn i do, og misbruker statistikk for å konstruere nyhetssaker som blir mye lest og delt. Alt dette er årsaker til den klassiske konflikten mellom forskere og journalister. Det er mye journalistene fortjener et rapp over fingrene for. Men det de sjelden får kjeft for, er at de er for lite kritiske til forskningen, slik Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås antydet i Aftenposten forleden. Forskningen er nemlig ikke ufeilbarlig.

… og kyniske forskere

Så sent som for noen dager siden skrev en professor ved UiO om hvordan juks med søknader om forskningsmidler bagatelliseres av forskerne. I sommer kunne vi lese om de potensielt livsfarlige konsekvensene av at forskere lar være å publisere offentlig finansierte forskningsresultater som ikke ble oppsiktsvekkende eller i det minste som forventet, og at Forskningsrådet ikke har tenkt å gjøre noe med det. Nylig leste jeg at forskere vurderer den samme vitenskapelige artikkelen som god eller dårlig, avhengig av hvilket tidsskrift de blir fortalt at den har vært publisert i. Det er jaggu litt å kritisere forskerne for også. Poenget er at forskning ikke er én ting – på samme måte som journalistikken.

Det er jaggu litt å kritisere forskerne for også.

Fisk, mel og salt

Hvis spørsmålet er hvem vi skal tro på når vi innhenter informasjon om kosthold og ernæring, må svaret bli dette: Les det du antar er seriøs matforskning, presentert av antatt seriøse journalister. Og husk de mange gode matmetaforene, i alle fall de tre viktigste i denne sammenhengen: 1) Ikke ta alt for god fisk, 2) Ikke alle har rent mel i posen, og 3) Ta det med en klype salt.

  1. Les også

    (Sett inn produkt her) er livsfarlig!

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. VITEN

    Noen forskere lar seg lure. Andre er under press. Slik finner useriøse aktører og svindlere sitt marked

  2. A-MAGASINET

    For 8000 kroner ble ren svada til vitenskap og Aftenpostens journalister til «professorer»

  3. NORGE

    Forskere skal over på åpen publisering i 2020. - For dramatisk, for raskt, sier professor Kristian Gundersen

  4. DEBATT

    Kan vi stole på forskningen når forskere er uenige om 5G?

  5. VITEN

    Lar mediene seg bruke som salgskanaler?

  6. KRONIKK

    Forskning viser at «sjokolade gjør deg slank» og «nynorsk gjør deg smartere» | Jan-Ole Hesselberg og Jonas Vaag