Kommentar

Når IS er beseiret, vil kampen stå om Kurdistan

  • Silje Rønning Kampesæter
    Silje Rønning Kampesæter
En kvinne viser frem neglene som er malt med fargene til flagget til Kurdistan Arbeiderparti (PKK) under feiringen av kurdisk nyttår (Newroz) i den tyrskiske grensebyen Suruc den 17. mars 2015.

Dagens lappeteppe i Midtøsten er i ferd med å rakne.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

– Nå kjemper vi mot IS, men etter det skal vi kjempe for Kurdistan, sa en kurdisk general i kurdernes autonome region i Irak til meg tidligere i år.

Samtidig løp troppen hans over en skytebane mens skuddene ljomet mellom stablede bildekk. I det åpne treningslandskapet utenfor Erbil mottar de opplæring fra den internasjonale koalisjonen.

Kurdisk allianse

Kurdere sitter i formasjon for å danne initialene til den syrisk-kurdiske militsen (YPG) i oktober 2014. De sitter på en bakketopp i utkanten av den tyrkiske byen Suruc og foran dem ligger Kobane.

Det er ett tema som for de fleste definerer Midtøsten i dag: Det er den såkalte Islamske staten (IS) og deres kalifat. Det er bred enighet om at IS må nedkjempes og koalisjoner er opprettet på flere plan i kampen mot den brutale gruppen. USA kaller sin operasjon for Operation Inherent Resolve (OIR). Flere land har sluttet seg til koalisjonen, enten med militære styrkebidrag, materiell eller humanitær, økonomisk eller politisk støtte.Så langt er kurderne blitt sett på som den internasjonale koalisjonens nærmeste allierte og den største motstanderen på bakken i kampen mot IS i Irak og Syria. I Syria betyr dette den militære grenen (YPG) til Det demokratiske unionspartiet (PYD). I Irak betyr det hovedsakelig de militære grenene til regjeringspartiene KDP og PUK, som går under navnet peshmerga.

Kurderne har klart å ta tilbake flere strategiske områder fra den brutale islamistgruppen – til stor jubel fra omverdenen, men også til stor bekymring for enkelte.

Da lappeteppet ble til

Bak IS lurer nemlig et annet spørsmål. Kurderne er den største etniske gruppen uten en egen nasjonalstat, og de ønsker nettopp dette.

Landegrenser er sjelden konstante. De endres som følge av kriger, noe kartene etter både første og andre verdenskrig vitner om.Etter første verdenskrig ble Frankrike og Storbritannia enige om hvordan de ville dele regionen uten særlige hensyn til det etniske landskapet som allerede eksisterte. En kurdisk stat – riktignok kun innenfor det som i dag er Tyrkia – ble foreslått i Sèvres-traktaten fra 1920. Denne ble imidlertid avviklet av Lausanne-traktaten fra 1923 da den tyrkiske republikken ble etablert. Dagens Syria og Irak ble tegnet opp og mandatherrenes foretrukne styresett satt inn.

Selv om det er stor uenighet om hvor og hvordan, har kurderne likevel ikke oppgitt håpet om et område som ideelt sett skal inneholde en stor bit av det sørøstlige Tyrkia, enkelte deler av det nordlige Syria, litt større deler av det nordlige Irak og sist, men ikke minst, en god slump av Nordvest-Iran.

Midtøstens fruktbare skatter

Dét Kurdistan som mange kurdere i dag ønsker seg, overlapper flere steder med et annet gammelt kart over regionen. Kartet over området Den fruktbare halvmåne strekker seg langs østkysten av Middelhavet, nord for den syriske ørkenen og gjennom Mesopotamia til Persia-bukten.

I dette bildet står en IS-jihadist med et AK-47 maskingevær ved bredden av elven Eufrat i Raqqa, Syria.

De store elvene Jordan, Tigris og Eufrat har i årtusener sikret vannforsyningen i området, der jordbruk i stor skala antagelig for første gang ble drevet for mer enn ti tusen år siden.De kurdiske områdene er ikke bare rike på vann. Irak har de femte største oljereservene i verden, med mesteparten plassert i de nordlige og sørlige områdene. I 2007 begynte den kurdiske regionen i Irak å utvinne sine egne reserver og har siden inngått flere direkte avtaler – blant annet med Tyrkia – til Bagdads store forargelse.

Tviholder på status quo

Det er sterke krefter som vil ha et ord med i laget når Kurdistan skal diskuteres. En av dem er Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, som sier han «aldri vil tillate opprettelsen av en stat» langs Syrias nordlige og Tyrkias sørlige grense. Han snakker ikke om den islamske staten, men om den kurdiske. Tyrkia har den største kurdiske minoriteten i Midtøsten og har vært i krig med geriljagruppen PKK siden slutten av 1970-tallet.

Iran er heller ikke kjent for å behandle sin egen kurdiske minoritet med raushet og har slått hardt ned på alle former for kurdisk opprør, spesielt etter at iransk-kurdiske PJAK (Parti for et fritt liv i Kurdistan) tok opp våpnene mot myndighetene i 2004.

Landegrenser er sjelden konstante. De endres som følge av kriger, noe kartene etter både første og andre verdenskrig vitner om. Likevel er det liten vilje til å snakke om nye grenser — for Irak, for et potensielt Kurdistan, og i Midtøsten generelt. Når Norge sender inn egne soldater for å trene opp troppen til den kurdiske generalen, sier norsk UD at «kapasitetsbyggingsbidraget i Erbil etableres i full forståelse med irakske sentralmyndigheter».

Irak skal holdes samlet, men for enhver pris? Den sekteriske konflikten i Midtøsten er et faktum, og det kompliserte lappeteppet rakner. Det er kanskje på tide å begynne å hekle nye ruter.

Les også

  1. Her kan en ny stat oppstå

  2. Snart umulig å hindre deling

  3. Kobane: Endelig hjemme igjen

PKK-krigere forbereder seg til å dra ut til en posisjon som har blitt rammet av den Islamske statens bilbomber i Sinjar den 11. mars 2015.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Tyrkia
  3. Irak
  4. Midtøsten