Kommentar

Det enkle livet i regjering går mot slutten | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Skal vi ta Regjeringens – og den forrige regjeringens – perspektivmeldinger alvorlig, blir det som er satt i gang for puslete. Finansminister Siv Jensen (Frp) og statsminister Erna Solberg (H) i front for den nye regjeringen på Slottsplassen i Oslo 2013. Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Det er ikke rart at så mange nøler med å gå inn i regjering. Regjeringslivet er i ferd med å bli vanskelig. På ordentlig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En gang tok jeg med meg Perspektivmeldingen på sengen. Det gjør jeg ikke igjen. Jeg trodde den kunne bidra med nyttig innsikt, i kombinasjon med noen passasjer som kunne hjelpe meg inn i søvnen. Nyttig var den. Men den gjorde meg, som ellers har et usedvanlig godt sovehjerte, lys våken.

Truende grafer

I meldingen er det noen kurver og tabeller som kan gjøre de mest flegmatiske urolig. Eldrebølge og fallende oljeinntekter kan vi ikke gjøre så mye med, og det første er jo dypest sett en gladsak. Utfordringen er at vi blir færre som skal bære økte pensjonskostnader og økte utgifter til omsorg, omtrent samtidig med at norske regjeringer må dempe veksten i oljepengebruken.

Dette er kjente ting, og årets perspektivmelding er på ingen måte den første som peker fremover mot denne utviklingen. Når uroen lettere melder seg nå, er det kanskje fordi vi har fått en forsmak på hva lavere oljeinntekter kan bety. Dessuten viser mange av kurvene og tabellene i meldingen at de siste norske regjeringene – og stortingene – har gjort for lite, for sent, for å bruke en kjent frase fra valgkampen.

Inge Grødum

Reformer koster politisk

Det ville være arrogant å påstå at dette ikke har vært tema i valgkampen, eller blant våre politikere tidligere. Det har det, selvsagt. Både pensjonsreformen og Erna Solbergs reformer begrunnes med behovet for å gjøre endringer for å møte fremtidens utfordringer. Det er troverdig – ingen politiker setter i gang den slags uten å tro at det er viktig. Til det er den politiske risikoen for høy. Endringer er ikke nødvendigvis populære, som kjent.

Men skal vi ta Regjeringens – og den forrige regjeringens – perspektivmeldinger alvorlig, blir det som er satt i gang for puslete. Det går for tregt. Og for riktig å få opp helgestemningen: Mandagens valgresultat borger ikke for at mer vil skje, raskere. Tvert imot, skjøre flertall blir raskt en garanti mot at større endringer, som ikke utløser unison jubel, kan skje.

Oljepenger som plaster på misnøye

De to siste regjeringene hadde et forutsigbart flertall bak seg i Stortinget. Stoltenberg-regjeringen klarte å lose en pensjonsreform i havn. Solberg-regjeringen klarte, tross mengder med kritikk, å få sjøsatt flere reformer. Flertallet gjorde det mulig. Oljepenger og omfangsrike statsbudsjett har gjort at misnøyen med reformene ikke tok helt knekken på Regjeringen.

Den neste regjeringen kommer ikke til å ha det så lett. Flertallet er skjørt og oljepenger kan ikke brukes som smøremiddel i knirkete prosesser i samme grad. Det blir vanskelig å få flertall for krevende reformer og endringer. For eksempel i bestrebelsene med å få flere folk i arbeid, på heltid.

Drømmegevinst ved økt sysselsetting

Nå finnes det ikke ett politisk parti som ikke ønsker at flere skal delta i arbeidslivet. Norge trenger flere som bidrar med skatteinntekter og etterspørsel, og færre må være avhengig av offentlige overføringer. I tillegg til at det borger for at flere får gode liv, kan det gjøre at vi klarer å møte eldrebølgen og fallende oljeinntekter uten at det går økonomisk i svart.

Her er det mye å hente. Hvis andelen sysselsatte blant innvandrere blir like stor som hos majoritetsbefolkningen, utløser det 90.000 flere sysselsatte. Et sykefravær på svensk nivå tilsvarer 25.000 flere personer i jobb. Færre uføre, færre på deltid, flere som jobber etter fylte 62 år, og flere kvinner og ungdommer i jobb, kan øke antall sysselsatte med nærmere 200.000. Kommer sysselsettingsandelen blant menn tilbake til nivået fra før 2015, dukker det opp 30.000 der også. Gevinstene ved å lykkes på disse områdene er så svære at det egentlig er et mysterium at ikke mer har skjedd de siste 10–15 årene. Forklaringen er at det er vanskelig å få resultater. Dermed er det blitt lettest å gjøre også dette til en konkurranse om bevilgninger.

Ikke-temaene står i kø

Kanskje er dette det området der konkurransen om å bruke stadig mer penger tydeligst viser sin svakhet. Debatten i valgkampen handlet om hvem som hadde råd til flere tiltak, ikke hvilke tiltak som virker. Det mest effektive tiltaket for å få ned sykefraværet, innstramning i sykelønnsordningen, er et ikke-tema. Bare Venstre tar i det. Partiene som sto bak pensjonsreformen i privat sektor, skjønner at offentlig sektor er neste steg. Men vi har et regjeringsparti, Frp, som sto utenfor det forrige forliket og siden har gjort sitt for å svekke det. I tillegg har LO har sagt at arbeidet med pensjonsreform er vanskelig å få i gang med mindre Arbeiderpartiet sitter i regjering. Og de mener alvor. Da Regjeringen fikk flertall for en knapt merkbar økt adgang til midlertidige ansettelser, utløste det for sikkerhets skyld generalstreik og anklager om rasering av den norske modellen.

Hva med reformene som er i gang? Regjeringens kommunereform går en usikker fremtid i møte. Det nye flertallet på Stortinget kan gjeninnføre belønning for små kommuner som ønsker å være små, og slik stoppe utviklingen mot færre og større kommuner. Forsvarsforliket vil bli dyrere og endringer i politireformen kommer neppe uten kostnad.

Umotiverte kutt

Dermed er det kanskje ikke så rart at Regjeringens kutt reduseres til lett umotiverte og retningsløse ostehøvelkutt i (nesten) alle de offentlige budsjettene. Alle, uansett hvor flinke de har vært til å omstille seg så langt, får det samme kuttet. De som ikke har gjort noe belønnes, og det finnes knapt insitament til å ta i litt ekstra. Svaret fra opposisjonen er imidlertid like retningsløst – økte skatter og få tanker om effektivisering.

Kanskje er det rett slett slik at annerledeslandet ikke er så annerledes, at det også her må ekte krise til for å utløse gjennomgripende endringer. Men det er jo litt synd, da, når ingen land i verden er bedre rustet for å komme krisene i forkjøpet.

Les mer om

  1. Kommentar Trine Eilertsen
  2. Klima
  3. Perspektivmeldingen
  4. Erna Solberg
  5. Omstilling
  6. Kommunereform
  7. Sykefravær

Kommentar Trine Eilertsen

  1. KOMMENTAR

    En hyllest til Utredningsinstruksen

  2. KOMMENTAR

    Politikk handler også om å holde seg for nesen når det trengs

  3. KOMMENTAR

    Erna Solberg nevnte ikke de andre med ett ord

  4. KOMMENTAR

    Siv Jensen trakk teppet bort under SSB-sjefen

  5. KOMMENTAR

    «Den som tror Listhaug har lært, må tro om igjen»

  6. KOMMENTAR

    Eilertsen: Kun Frp kommer styrket ut av denne krisen