Komplottet mot Quisling

  • Per Egil Hegge

Boken "Det ariske idol" om frontkjemperen og Quisling-motstanderen Per Imerslund byr på to fantastiske historier. Den ene av dem handler om en nazistisk eventyrer. Den andre er mer indirekte og handler om norsk historieforskning.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Biografien om Per Imerslund, som døde 31 år gammel i 1943, er ført i pennen av Terje Emberland og Bernt Roughtvedt. De to løfter lokket av en praktisk talt ukjent episode i norsk okkupasjonshistorie: Imerslund sto i spissen for en gruppe fanatiske frontkjempere som mente at "Føreren" Vidkun Quisling var så udugelig og tyskvennlig at han burde kidnappes og fjernes fra historiens scene.Også før disse planene ble klekket ut mot slutten av hans korte liv, hadde den ariske Imerslund skaffet stoff nok til en spenningsroman eller to. Hans dynamiske, men ustabile far drev forretninger både i Tyskland og Mexico, og gutten fikk en kosmopolitisk oppvekst. I 1932-33, 20 år gammel, var han i Tyskland og deltok i SS-gruppenes gateslagsmål mot kommunistene. Han var med i NS fra starten av, og han dro til Spania for å kjempe på Francos side. Da hadde han også vært en av de sentrale personene i gruppen som gjorde innbrudd hos Leo Trotskij ved Hønefoss. Aksjonen var farseartet, men den medførte at Trotskij ble utvist til Mexico.Som frontkjemper kom Imerslund til Russland og Finland, og i 1942 ble han alvorlig såret i en av de finske skogene. Det gikk betennelse i såret, og han døde på Aker sykehus 7. desember 1943.

Et hvitt felt

Imerslunds komplott mot Quisling hadde sitt utspring i den sårede praktarierens misnøye med at den norske "Føreren" bare gjorde Norge til et lydrike under Hitler. En krets rundt NS-fylkesmann Hans Jacobsen var med på sammensvergelsen, som kom så langt at karene skaffet seg informasjon om det slappe vaktholdet ute på Gimle sommeren 1943. De arbeidet med en plan om å lure seg i land fra sjøen, overmanne noen av vaktene, sikre seg Quisling og ta ham som gissel.Ved siden av at boken er velskrevet og dramaturgisk oppbygd, setter den fingeren på et hvitt felt i norsk historieforskning. Det er hvithet som ikke tjener miljøet til ære: I realiteten var det vedtatt at Norges krigshistorie skulle skrives uten at noen snakket med dem som hadde vært på feil side. Deres versjon — og det ville ha vært det glade vanvidd å gjengi den uten kildekritikk - fikk stort sett gå i graven. La oss forestille oss at Imerslunds bedrifter og planer kunne ha vært forelagt en mann som Rolf Fuglesang, Quislings lojale minister for ungdom og propaganda, som levde til et godt stykke opp i 1980-årene. Hvor mye visste folkene rundt Quisling om misnøyen med ham? Hvordan vurderte de den? Ble den oppfattet som hjernespinn eller ansett som en risiko?

Stor konsekvens

Det historikermiljø som har bestyrt fremstillingen av vår okkupasjonshistorie, har vært nesten helt konsekvente i sin utelukkelse av NS-sidens kilder. Denne konsekvens vil for neste generasjons historikere fortone seg som gåtefull og sannsynligvis klanderverdig. Og akkurat som i Danmark er neste generasjons historikere allerede i gang, med helt andre håndgrep, og med helt andre konklusjoner. Heller ikke i Norge er Emberland og Roughtvedt første par ut. Enda flere vil komme. Enkelte journalister, med Kjell Fjørtoft og Egil Ulateig som de mest aktive, har samlet inn en god del materiale både til eget og andres brukHvor konsekvent man var på toppen i det norske historikerlauget, fremgår av en beretning som ble sendt i "Sånn er livet" i NRK i oktober i år. Jan Birger Arentz intervjuet Karl-Anders Hovden, pensjonist i Asker, som i to uker i 1971 var vert for en interessant tysk turist: Hitlers rustningsminister Albert Speer og hans kone. Hovden, som er uten NS-sympatier, fant Speers erindringer interessante, og skrev til ham - uten å vente mer enn i høyden et formelt takkebrev.

Frykten for bråk

Men det ble brevkontakt og senere et NRK-program med Birgit Gjernes, som besøkte Speer i Heidelberg. Speer og hans hustru kom til Norge i dagene 27. juni til 9. juli, og tilbragte også to dager på en hytte i Jotunheimen. Den tilhørte motstandsmannen Andreas Hauge, som godt visste hvem gjestene var. I samtalene med Hovden oppga Speer en rekke navn på personer som kunne fortelle mer om Nazi-Tysklands vurderinger av norske forhold før og under okkupasjonen. Hovden fant dette så interessant at han snakket med professor Magne Skodvin. Men det kom ikke til noen samtale mellom Skodvin og Speer. Hovden sier at Skodvin senere forklarte ham at han var redd for at det ville bli bråk.Det ville det helt sikkert ha blitt. Men det burde i det minste bli litt støy, eller i hvert fall diskusjon, omkring årsakene til at slikt bråk fortonet seg som altfor ubehagelig. Lite tyder på at Norges okkupasjonshistorie burde ha vært skrevet med andre hovedkonklusjoner, eller at noen samtaler med Albert Speer hadde gitt oss et helt annet bilde. Men historien om Speer, for ikke å snakke om historien om Imerslund, er i alle henseender fantastiske beretninger. De er fantastisk interessante både på grunn av det de inneholder, og med stor sannsynlighet på grunn av det som er gått tapt. For alltid.Og muligens er det slik - i det minste er det det i journalistikken - at man bør kjenne sin besøkelsestid også om det blir bråk. Kanskje nettopp da.

<b>Arisk aktivist. </b>Frontkjemperen Per Imerslund (1912-1943) planla å kidnappe Vidkun Quisling.
<b>Fiendebilde. </b>Martin Tranmæl, Leo Trotskij og Oscar Torp hadde stempel som fiender. (Illustrasjon fra boken.)