Kommentar

Evig forelsket i et dårlig rykte

  • Knut Olav Åmås, leder av Mediemangfoldsutvalget

Blokkene på Enerhaugen er spesielt gode eksempler på det hovedstaden nå trenger mye mer av: Flere førsteklasses bolig-høyblokker i helt sentrale områder, mener Knut Olav Åmås. Foto: Trond J. Strøm

Blokkene på Enerhaugen er spesielt gode eksempler på det hovedstaden nå trenger mye mer av: Flere førsteklasses bolig-høyblokker i helt sentrale områder, skriver Knut Olav Åmås.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Enerhaugen Borettslag med de fire høyblokkene og de to lavblokkene feirer 50 år i sommer. Historien om Norges mest kjente og omstridte boligblokker mellom Grønland og Tøyen begynte ikke så bra. En av hovedstadens eldste trehusbebyggelser ble revet for å rydde plass til blokkene. Denne historien har alltid heftet ved Enerhaugen.

Hatet mot høyhus

Dessuten er blokkene blitt offer for det utbredte norske hatet mot høyhus, selv i større byer. Det er ikke lenge siden Rigmor Aasrud som Arbeiderparti-statsråd erklærte om regjeringskvartalet at hun bare ikke kunne like «betongblokker».

De 50 år gamle høyblokkene har i noen tiår vært et symbol på et populistisk og ureflektert syn på hvordan man ikke skal bygge og ikke bo.

«Prisrekord for Oslos styggeste», skrev Trygve Hegnar i Kapital om Enerhaug-blokkene i 1999, og de kom selvsagt med på «ti på topp»-listen da Nitimen kåret «Norges styggeste bygninger» i 2010.

De 50 år gamle høyblokkene har i noen tiår vært et symbol på et populistisk og ureflektert syn på hvordan man ikke skal bygge og ikke bo. Samtidig er de blitt et enda mer kraftfullt symbol på hvordan preferanser og smak virkelig har utviklet seg blant mange norske borgere.

Fra utskjelt til ettertraktet

Høyblokkene har vært utskjelt i fem ti år, men er sakte, men sikkert blitt et av de mest ettertraktede stedene å bo i Oslo. Lett er det likevel ikke å kjøpe seg inn utenfra, på grunn av forkjøpsretten. Folk som alt bor i blokkene flytter oppover i etasjene og til større leiligheter.

Blokkenes popularitet er nok den viktigste grunn til at eiendomsmeglerne nå uhemmet bruker «Enerhaugen» som salgsnavn på et mye større område i Gamle Oslo. Navnet vekker ikke lenger negative assosiasjoner for dem som vet hva de vil ha.

Jeg er evig forelsket i et dårlig rykte.

Jeg har bodd der selv siden 1998. Aldri hadde jeg planer om å bo i blokk mellom Grønland og Tøyen. Likevel er det blitt 16 år, med bare et kort avbrudd. Jeg savnet de spesielle leilighetene og byens mest slående utsikt så sterkt at jeg kjøpte meg inn igjen etter bare et år. Nå har jeg min tredje leilighet på Enerhaugen og vil aldri flytte.

Det bør bygges tettere og høyere i Oslo i årene fremover, mener Knut Olav Åmås. Akkurat slik det er gjort på Enerhaugen. Foto: Fredrik Varfjell

Jeg er evig forelsket i et dårlig rykte.

472 leiligheter

Så hva er det med Enerhaugen? Jeg tror det er selve det å bo i høyblokk så sentralt som tiltrekker mange – et hundretalls mennesker under samme tak, men du ser bare byen utenfor vinduene.

De 472 leilighetene har fra ett til fire rom og er større enn tilsvarende som bygges i dag. De fleste er over to plan og gjennomgående. Planløsningene er preget av fantasirikt utnyttede kvadratmeter, skap i veggene, god lydisolering, balkonger mot vest og garasje i kjelleren.

Høyt over byen, men samtidig hele hovedstaden utenfor vinduene. Stille, men på samme tid sentralt.

Jeg tror det å bo i høyblokk midt i Oslo er en essens av hva det innebærer å bo i by : Ikke noe påtvunget fellesskap som i mange andre nabolag, du kan være ganske anonym hvis du vil, sosial hvis du ønsker det. Dyktige vaktmestre gjør dugnader overflødige.

Det gamle Enerhaugen lignet på Vålerenga, Kampen, Rodeløkka og Sagene. Disse områdene sto også på kommunens «dødsliste» fra 1947, som ledd i en stor moderniserings— og rivingsplan. Bare Enerhaugen ble jevnet med jorden.

Bevaringsbølgen kom først for alvor på 1970-tallet. Som journalisten og byhistorikeren Leif Gjerland skriver i den ferske jubileumsboken På topp i Oslo , (redaktør: Trine Lynggard):

Journalisten og byhistorikeren Leif Gjerland skriver varmt om Enerhaug i sin ferske bok.

«Derfor står blokkene på Enerhaugen der i dag som en blanding av godt bomiljø og utskjelte høyreiste monumenter over en tid som tenkte annerledes enn tiårene for og tiårene etter.»

Slumaktige forhold

Rivingen på Enerhaugen møtte motstand fra gryende verneinteresser. Men de var ikke sterke og mange nok da. De fleste insisterte på å «bygge den moderne tid»: Standarden i den gamle bebyggelsen var dårlig, mange av husene var bygget med billige materialer. Halvparten av husstandene manglet innlagt vann da Enerhaugen ble revet i 1959-60, skriver museumskonservator Leif Pareli.

De få husene fra gamle Enerhaugen kan se ut som ren idyll i uteområdet på Norsk Folkemuseum i dag. Men det var en «idyll» som ingen ville bo i, hevder Pareli. Og det var det tunge grunner til helt frem til like før saneringen, viser kommunens inspeksjoner. Rivingsiveren har en forståelig historisk kontekst. Selvsagt ville det vært fullt mulig å renovere hele området. Det fantes bare ikke politisk flertall eller folkeopinion for det.

Les Hilde Haugsgjerds kommentar:

Les også

Oslos største utfordring

Fremskrittstenkning seiret

1950-tallets fremskrittsoptimisme vant. Drivkraften var å skaffe vanlige folk sunne, gode boliger og verdige levekår, som kunsthistorikeren Anne-Kristine Kronborg skriver.

Rivingen ville aldri skjedd de siste tiårene. Men når nå blokkene først står der: Hva fikk Oslo og Norge tilbake?

De kompromissløse Enerhaug-blokkene på høydedraget ble tegnet av arkitekt Sofus Hougen, en av funksjonalisten Ove Bangs assistenter. Anlegget er direkte inspirert av Le Corbusiers modernistiske idealer, som et av få eksempler i Norge: Lyse og luftige leiligheter i høyblokker på opptil 15 etasjer, romslige grøntarealer imellom.

Leilighetene holdt høyere standard og krevde høyere innskudd og lengre ansiennitet enn andre OBOS-leiligheter på 60-tallet. Køene av interesserte var lange, de færreste fikk ja.

Det har alltid preget blokkene at beboerne har vært ganske vanlige nordmenn av mange ulike slag.

Det har alltid preget blokkene at beboerne har vært ganske vanlige nordmenn av mange ulike slag. Men noen skjevheter finnes: Familier med barn er underrepresentert, homofile er overrepresentert. Det kommer nok av at blokkene og leilighetene passer spesielt godt for enslige og par uten barn.

Nå: Bygg tett og høyt!

Oslos folketall vil trolig øke med et par hundre tusen de neste to tiårene. Jeg kan ikke la være å tenke på hvor mange flere mennesker det hadde vært plass til innenfor Ring 1 allerede i dag hvis ikke så mange leiegårder var på fire etasjer, men på seks.

Det bør bygges tettere og høyere i Oslo i årene fremover, men ikke trangt og mørkt som i så mange nye boligprosjekter i dag, for eksempel de nye kvartalene på Grønland. Blokkene på Enerhaugen er spesielt gode eksempler på det hovedstaden nå trenger mye mer av: Flere førsteklasses bolig-høyblokker i helt sentrale områder. Men reis flere i samme nabolag, ikke spre dem én for én.

For Enerhaugen er et bevis på at det norske hatet mot høyblokker faktisk kan bli til kjærlighet.

Twitter: @KnutOlavAmas

Les også:

  1. Les også

    Stort engasjement på Aftenpostens byutviklingskveld

  2. Les også

    Europas mest spennende bydel

Les mer om

  1. Kultur
  2. Boligmarkedet
  3. Byutvikling

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Oslo før: Også forslaget om 13 etasjer på Egertorget utløste i sin tid storm

  2. KULTUR

    Knut Olav Åmås: Politikerne gjør hovedstaden til et litt mindre godt sted for mennesker

  3. OSLOBY

    Oslo før: En prest ble skremt av hvor usselt menneskene levde på Enerhaugen, og startet Norges første kristne arbeidersamfunn

  4. KULTUR

    Knut Olav Åmås: - Vi har aldri hatt mer av truet og utsatt kulturarv

  5. NORGE

    Så høyt blir Det store blå

  6. OSLOBY

    Slik har Oslos beste borgere forsøkt å kvitte seg med "nedslitte forsteder".