Kommentar

Den aggressive seierherren

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Foto: Inge Grødum

Ideen om en palestinsk stat drepes, mens Donald Trump hedres med egen togstasjon ved Klagemuren.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Utviklingen langs den israelsk-palestinske aksen går i et akselererende tempo:

Jerusalem er av Donald Trump anerkjent som Israels hovedstad. Bosettingene på okkupert palestinsk land intensiveres. USA truer med å kutte støtten til de palestinske flyktningene. Benjamin Netanyahus parti vedtok i helgen en resolusjon som i realiteten betyr anneksjon av deler av Vestbredden. Tirsdag sluttet Knesset-flertallet seg til en ny lov som strammer grepet om Øst-Jerusalem. Og statsministeren selv tar stadig flere resolutte skritt for å umuliggjøre opprettelsen av en palestinsk stat.

En drept idé

Alt dette går i samme retning: Fra å dyrke ideen om en fremforhandlet tostatsløsning til et klart nei til en suveren palestinsk stat mellom Israel og Jordan-elven.

Eller som Dagsavisens Midtøsten-medarbeider siterer den israelske historikeren Menachem Klein:

«Prosjektet til denne regjeringen er å drepe ideen om en palestinsk stat.»

«Det vil ikke bli noen palestinsk stat,» uttalte nylig Israels undervisningsminister – den like frittalende som ytterliggående Naftali Bennett – til BBC. Vi må bare venne oss til tanken, er hans oppfordring.

Tragisk, men sant: Det er akkurat der vi er i 2018.

Ny selvtillit

Benjamin Netanyahu er en politisk overlevelseskunstner av rang. Han er allerede den lengstsittende statsminister i Israels historie. Gjennom åtte år kjempet han en intens kamp mot president Barack Obama for å slippe unna forhandlingsbordet. Nå innkasserer han seieren. Obama er historie. Det er ikke Netanyahu.

Donald Trump har gitt den klassiske høyre-sionismen en helt ny selvtillit. Nå går det deres vei. Jerusalem-erklæringen ble et endelig bevis på en amerikansk administrasjon som støtter en israelsk linje der palestinerne er salderingspost. Israel har frie hender. Og dem bruker landet godt.

Rundt Israel er den arabiske verden i totalt kaos. Ingen av oss vet hva som kommer ut på den andre siden av dette. I mektige Riyad har de saudiarabiske herskerne gjort felles sak med USA i kampen mot Iran. Den passer som hånd i hanske med Israels strategi. For i både Libanon og Syria har Israel Iran-støttede grupper på sin dørterskel.

En takk til Trump

I dette virkelighetsbildet trenger ikke Netanyahus Israel lenger late som om man vil forhandle med palestinerne om en fredsløsning. Snarere tvert om. Etter søndagens Likud-møte slo da også vitenskaps- og teknologiminister Ofir Akunis ifølge den israelske avisen Haaretz fast at «to stater for to folk er et konsept som er ute av verden».

Ikke det spor merkelig at ministeren i samme åndedrag sender noen takkens ord til Donald Trump.

Statsminister Benjamin Netanyahu var ikke til stede på dette møtet i Likud-partiets øverste organ. Det blir spekulert på om grunnen kan være at han som statsminister ikke ønsker å knyttes til dette dramatiske vedtaket. Men det blir også behørig registrert at partiets sterke mann heller ikke advarte mot det. For i realiteten gikk man inn for en plan som betyr annektering av store deler av den palestinske Vestbredden. En annektering som begynner med kravet om å håndheve israelsk rett i bosettingene på den palestinske Vestbredden.

Lenge har strategien vært «å skape fakta på bakken». Bosettinger og infrastruktur er gjennom de siste fire tiårene systematisk bygget ut. Det palestinske mulighetsrommet er tilsvarende innskrenket. Likevel har palestinerne klamret seg til håpet om en egen stat. Det er det ikke grunnlag for lenger.

Aggressiv seierherre

Igjen har den israelske høyresiden begynt å snakke høyt om «det jordanske alternativet». Altså en «løsning» der dagens Jordan blir fremtidens Palestina. Andre foreslår opprettelsen av en palestinsk stat i Gaza og deler av den egyptiske Sinai-ørkenen. Men alt i alt er det selve grunnlaget for alle forsøk på fredsløsninger – tostatsprinsippet – som nå settes til sine.

Det er på høy tid at verden utenfor Midtøsten tar det som skjer inn over seg. Stadig snakkes det som om en tostatsløsning er innen rekkevidde. Like ofte brukes et politisk språk som om det ikke har skjedd noe siden Oslo-avtalens euforiske glansdager. At målet er like oppnåelig som da.

Slik er det ikke.

Israel har slått inn på en linje som vil sikre landet uro og strid i generasjoner fremover. Det har staket ut en kurs som okkupasjonsmakt for «all» fremtid. Slikt vil ha en giftig effekt på et demokratisk samfunn. Likevel er dette valget til dagens israelske ledere. Den aggressive Benjamin Netanyahu står nå frem som seierherren.

Stasjon Donald

Det var den israelske transportministeren som i romjulen erklærte at Donald Trump skal hedres ved å gi navn til en planlagt underjordisk togstasjon. Den ligger ved den symboltunge Klagemuren i Jerusalem. Akkurat denne stasjonen på en planlagt bane mellom Tel Aviv og Jerusalem er riktignok ikke endelig vedtatt. Men statsråd Yisrael Katz forsvarer det fremtidige navnevalget med Trumps «modige og historiske avgjørelse» om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.

Etter Oslo-avtalen ble det snakket om «de modiges fred». Nå lyder slikt som et hult ekko fra en annen tid. Så USAs 45. president får nok sin stasjon.

Toget er uansett gått. For en levedyktig tostatsløsning.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les mer om

  1. Donald Trump
  2. Benjamin Netanyahu
  3. Midtøsten

Flere artikler

  1. VERDEN
    Publisert:

    Netanyahu er eneste kandidat fra sitt parti som ikke vil annektere Vestbredden.

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Benjamin Netanyahu er den suverene vinneren i israelsk politikk. Selv om han taper mandagens valg.

  3. VERDEN
    Publisert:

    Netanyahu vil annektere deler av Vestbredden

  4. VERDEN
    Publisert:

    Israelske velgere avgjør palestinernes framtid

  5. VERDEN
    Publisert:

    Frykter et israelsk apartheidregime. Nå skisserer nabolandet et forslag til løsning.

  6. VERDEN
    Publisert:

    De vil erobre palestinernes land, vann og penger. To x-faktorer kan gjøre det mulig.