Kommentar

Når forskningsformidleren blir aktivist

  • Eirik Newth

Biologen Richard Dawkins har påtatt seg en refserrolle på den globale scene, konstaterer Eirik Newth. Foto: Knut Olav Åmås

Med venner som Richard Dawkins trenger ateister og andre gudløse ingen fiender.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I min bokhylle står et slitt eksemplar av en pamflett forfattet av Arnulf Øverland i 1933. Den inneholder foredraget “Kristendommen – den tiende landeplage”, der forfatteren raser mot kirken med setninger som denne: “Siden skal vi ete Guds legeme og drikke hans blod. Denne vemmelige, kannibalske magi praktiseres den dag i dag.”

Mer enn noe annet får Øverland meg til å tenke på biologen Richard Dawkins, som har påtatt seg en tilsvarende refserrolle på den globale scene. I bøker, foredrag, TV-opptredener, artikler og ikke minst sosiale medier retter Dawkins nådeløse angrep mot religion og dens utøvere.

Senest 8. august i år la Dawkins ut følgende på sin Twitter-konto [min oversettelse]: “All verdens muslimer har færre Nobelpriser enn Trinity College i Cambridge. De gjorde store ting i middelalderen, dog. Responsen var umiddelbar og akkurat så polarisert som den pleier å bli etter en Dawkins-uttalelse.

Beundrer

Samtidig som tweeten ble retwitret nesten 1500 ganger og Dawkins fikk mye støtte i kommentarfeltene, var spaltister i ledende aviser og tidsskrifter gjennomgående negative. For mange var det nok en bekreftelse på Dawkins’ posisjon som “fundamentalistisk ateist”, slik Mohammad Usman Rana beskrev ham i Aftenposten i juni i år.

Andre reagerte med skuffelse. Vitenskapsskribent Tom Chivers i The Telegraph skrev på vegne av mange da han ytret: “Vær så snill, Richard Dawkins, hold munn. Jeg trygler deg, som en av dine fans.” Selv om jeg har lite til overs for å be folk slutte å bruke ytringsfriheten, skjønner jeg Chivers’ smerte.

Også jeg har vært en stor beundrer av Richard Dawkins. Jeg leste bestselgerne The Selfish Gene og The Blind Watchmaker på 1980-tallet, og kan uten videre si at han både formet mitt vitenskapssyn og min identitet som gudløs fritenker. Men den gang var Dawkins langt fra så dominerende i debatten som nå. Og kontrasten mellom datidens mest kjente religionskritiker og Dawkins i dag, forklarer langt på vei mitt problem med sistnevnte.

For alle som var interessert i vitenskap, tilhørte 1980-tallet astrofysikeren Carl Sagan, mannen bak den uhyre populære TV-serien Cosmos og en profilert kritiker av religiøs og “alternativ” tenkning. Under mottoet “ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis” fremsto Sagan som agnostiker: eksistensen av en Gud var først og fremst en ekstraordinær påstand han ikke hadde funnet gode nok bevis for.

Mild med moderne øyne

Selv om Sagan aldri godtok “troens bevis”, var han opptatt av ikke å behandle meningsmotstandere nedlatende, og nektet blant annet å underskrive et opprop mot astrologi på grunn av tonefallet. Carl Sagan var også politisk aktiv, og klar over konteksten rundt sin religionskritikk.

På 1980-tallet var det ateistiske Sovjetunionen den største trusselen mot Vesten. Samtidig var mye av frihetskampen bak jernteppet religiøst basert, fra mujahedin i Afghanistan til den protestantiske kirken i DDR.

Det “kristne” Europa lå også mye bedre an innen vitenskap og teknologiutvikling: Trinity College ville ha gruset Sovjetunionen på Nobelfronten, for å si det slik. Denne kompleksiteten formet Sagans kritikk, og får den til å virke mild med moderne øyne.

Problemet er at ytringen er så unyansert at den fremstår som et ædda-bædda til muslimer, et inntrykk som styrkes av at den ble publisert på høytidsdagen Eid al-Fitr.

Det bringer meg til mitt viktigste ankepunkt mot Richard Dawkins: en påfallende tonedøvhet for egen kontekst. Problemet med tweeten om Nobelprisen er ikke at tallene er gale, eller at det bakenforliggende spørsmålet (om religion kan påvirke forskning negativt) er uinteressant.

Problemet er at ytringen er så unyansert at den fremstår som et ædda-bædda til muslimer, et inntrykk som styrkes av at den ble publisert på høytidsdagen Eid al-Fitr. Utover å demonstrere det etter hvert ganske forslitte poenget med retten til å gjøre narr av religioner, stusser jeg virkelig over hensikten.

Om målet var å starte en konstruktiv debatt om vitenskapens posisjon i muslimske land, har det ikke skjedd. Utspillet er selvsagt ikke til noen hjelp for de av Dawkins’ kolleger og meningsfeller som lever under religiøst repressive regimer. Isteden slutter det seg bare til rekken av uttalelser fra Dawkins – katolsk oppdragelse er et overgrep, islam er hovedkilden til ondskap i verden – som ikke evner å påvirke mer enn leserens blodtrykk.

Aggressiv konfrontasjon

I sin bok The Demon-Haunted World: Science as a Candle in the Dark skriver Carl Sagan: “Vår art trenger og fortjener en befolkning av sinn som er våkne, og som har en grunnleggende forståelse for hvordan verden fungerer.” For Sagan er forskerens rolle å formidle denne grunnleggende forståelsen, uten å dunke argumenter i hodet på folk.

At en av tidens mest berømte naturforskere har valgt en så aggressiv konfrontasjonslinje, skader ikke bare vitenskapsbasert religionskritikk, det bekrefter også utbredte fordommer om naturvitere som lite tolerante overfor andre verdensbilder.

Så nei, selv om jeg er overbevist om at verdensaltet oppsto av seg selv uten noen guddommelig inngripen, mener jeg ikke at du er naiv eller dum hvis du tror noe annet.

Les mer om

  1. Kultur