Kommentar

Ikke dytt gravide kvinner av toget | Therese Sollien

  • Therese Sollien
    Therese Sollien
    Kommentator

Pendlere på toget mellom Ski og Oslo S er de reisende som er mest misfornøyde. Foto: Olav Olsen

Togforsinkelsene får den tynne fernissen av sivilisasjon til å rakne fullstendig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norge er ikke lenger blant de ti lykkeligste landene i verden, kom det frem i en undersøkelse forrige uke. Kanskje togpendling er årsaken.

Det er hardt å være pendler langs L2, strekningen som har norgesrekord i forsinkelser. Lokaltoget mellom Oslo og Ski er blant landets tyngst belastede, og det er forsinket – hele tiden.

Også denne sommeren var det buss for tog i hele sesongen fordi strekningen måtte oppgraderes. Man tør knapt tenke på hvor forsinket disse togene ville vært, hadde det ikke vært for oppgraderingene. Det er en mager trøst når man står og venter i tre kvarter på perrongen.

Det er kaos. Mandag var toget forsinket og innstilt på grunn av signalfeil. Tirsdag var det ny signalfeil, og toget – da det endelig dukket opp – var smekkfullt.

L2 er ofte forsinket, slik det var på mandag. Foto: Therese Sollien

Jeg tør ikke dette

Kaoset som oppstår, er ikke en middels frustrert konkurranse om sitteplassene. Nei, det ligner mer på naturtilstanden slik Thomas Hobbes beskrev den: ensom, fattig, ubehagelig, dyrisk og kort. Folk brøyter seg om bord. Berge seg, den som kan.

Verst ble det på Hauketo. Til tross for at toget allerede var overfylt, kjempet folk seg inn. Selv sto jeg i trappeløpet, det eneste stedet der jeg fikk plass ved Kolbotn stasjon. På Hauketo ble det kritisk.

For meg som er gravid i syvende måned, føltes det ikke lenger trygt. Trengselen ble for voldsom. Ingen gjorde tegn til å vike, tvert imot presset fullvoksne menn seg inn i trappeløpet, mot den høygravide magen min. Til slutt måtte jeg kunngjøre at jeg ikke våget å være på toget mer. «Jeg må bare gå av, jeg tør ikke dette med baby i magen», sa jeg.

Ingen beklaget. Ingen vek. Én mann snudde ryggen til, formodentlig i skam.

Bare rydd opp

Graviditet er ikke en sykdom, men man har halvannen gang så mye blod som vanlig som hjertet må pumpe rundt i kroppen, lungene er under press, mange har vondt i rygg og bekken, og det er i det hele tatt tidvis ganske slitsomt. Man blir gjerne svimmel. Det burde ikke være nødvendig å si, men det er kjærkomment om man i det minste lar være å dytte oss. Føler man seg ekstra raus, kunne man kanskje til og med vurdere å løsrive seg fra smarttelefonen og tilby en sitteplass. Det hadde vært noe.

Men det skjer aldri. Én gang i løpet av disse månedene har en ung mann tilbudt meg sitteplass på toget. Det er heller regelen enn unntaket at jeg må stå, gjerne i trengsel. Derfor ser jeg ingen grunn til å moralisere videre her. Problemet er tydeligvis strukturelt.

Hvorvidt årsaken til de mange og lange forsinkelsene ligger hos Bane Nor eller NSB, er meg knekkende likegyldig. Bare rydd opp! Gjør noe med det! Frustrasjonen over forsinkelsene har nådd et slikt nivå at folk for tiden oppfører seg som barbarer – de vet jo egentlig at de ikke skal dytte gravide kvinner av toget.

Les mer om

  1. Therese Sollien
  2. Tog
  3. Pendling
  4. Bane NOR
  5. Vy