Kommentar

Erling Dokk Holm: Der ingen kunne tro at nokon kunne legge et sykehus

  • Erling Dokk Holm
    Erling Dokk Holm
    Jobber ved Høyskolen Kristiania

Moelv er et hyggelig sted, men det er ikke en ordentlig by, skriver Erling Dokk Holm. Foto: Olav Olsen / Hegtun Halvor

I Mjøsregionen skal det bygges et nytt stort sentralsykehus. Det skal ikke legges i en av områdets byer, men på en liten plass med 4500 innbyggere.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dag finnes et sykehus på Gjøvik, et på Hamar, et på Lillehammer og ett på Elverum. Helse Sør-Øst vedtok før jul å bygge et nytt sykehus ved Mjøsbrua. Det betyr at det i praksis kommer til å legges til Moelv. Moelv ligger tilnærmet midt mellom Gjøvik, Lillehammer, Hamar og Elverum.

Så valget kan se fornuftig ut, men dessverre er det et usedvanlig dårlig valg. Både med hensyn til miljøet, standarden på helsetjenestene, og ikke minst med tanke på utviklingen av denne innlandsregionen, er Moelv feil.

Ikke en ordentlig by

Moelv er et hyggelig sted, men det er ikke en ordentlig by. På Elverum bor det om lag 15000 innbyggere, på Lillehammer og i Gjøvik noe rundt 20 000 mennesker, og på Hamar finner vi nærmere 30 000. I tillegg har Brumunddal på noe rundt 10 000 innbyggere, og Moelv har altså 4500.

Et nytt storsykehus burde vært lagt til en av de reelle byene i regionen. Det ville gitt et bedre arbeidsmarked ikke bare i den byen som ble valgt, men for hele regionen, og det ville økt livskvaliteten og den økonomiske styrken til hele regionen.

Å legge sykehuset på Moelv gjør det vanskeligere å rekruttere helsepersonell, gjør syke og pårørende mer avhengig av bil, øker miljøbelastningene og ikke minst er dette en enorm investering, og den blir mye mindre produktiv på Moelv enn i f.eks. Hamar.

Ingen klare fordeler

Effekten av å legge en arbeidsplass med 4000 ansatte og en investering på 8 milliarder tett inntil en etablert by vil være mye større enn å legge denne ressursen på et lite sted. Det er skrevet mye i sakens anledning, og i et notat fra Gjøvik kommune fra 7.03.2017 hagler det med underdrivelser som f.eks. «Med den infrastruktur som finnes i byene kan det stilles spørsmål ved om det er samfunnsmessig økonomisk fornuft å bygge ut et hovedsykehus – med tilliggende funksjoner og servicetilbud m.m. – ... for eksempel på Moelv ...»

Ellers i landet har ofte pasientenes ve og vel vært trukket frem som det avgjørende hensynet når man ønsker å forsvare dårlige lokaliseringsvalg. Det har det vært lite av i denne saken. Det er nemlig ingen klare fordeler den veien heller. Et moderne storsykehus med et godt helikopterdekk er viktigere enn noe annet når det gjelder akuttmedisinske kvaliteter.

De som sitter i styret er jo ikke inkompetente

Så er spørsmålet: hvorfor kan styret i Sykehuset Innlandet falle ned på et valg som er dårlig for miljøet, dårlig for utviklingen i regionen, dårlig for det langsiktige helsetilbudet, og dårlig samfunnsøkonomi?

De som sitter i styret er jo ikke inkompetente. Styreleder er Anne Enger, tidligere senterpartileder, er en klok og dreven politiker, og de andre styremedlemmene har også respektable CV-er.

Årsaken er selvsagt at premissene for beslutningen er ekstremt dårlige. Styret i Sykehuset Innlandet kunne bare velge mellom dårlige alternativer, ingen bylokalisering var utredet, kun beliggenheten ved Mjøsbrua, eller andre alternativer som gikk ut på å opprettholde deler av dagens struktur. Man kan også mistenke at begrunnelsen er en form for pseudo-distriktspolitikk. Dessverre er det slik at distriktspolitikken er degenerert til å handle om lokalisering, og ikke om regionale effekter.

Håpet er lokaldemokratiet

Viseadministrerende direktør Astrid Bugge Mjærum ved Sykehuset Innlandet, sa det slik til NTB: «Vi fant at ved å legge et felles sykehus til en av byene ville dette ha negative konsekvenser for de andre byene.»

Rene ord for forvirringen. Mjærum og de andre direktørene vil altså ikke at en av byene skal vokse. Resonnementet representerer en form for tenkning som er dypt skadelig. Hvis man skal tenke slik om alle statlige investeringer, så må altså alle nye friske midler brukes et sted der ingen får fordel av dem. Det rare er ikke at slik ideer finnes, men at de er på direktørnivå i norsk offentlig sektor. Det gjør at man lurer på hvordan dette landet skal klare seg fremover. Penger forsvinner på mange vis, og utvilsom når man legger store statlige investeringer slik at de gir minst mulig igjen til omgivelsene.

Men heldigvis finnes det håp, og håpet er lokaldemokratiet, representert ved ordførerne i Elverum, Hamar, Lillehammer og Gjøvik. De har protestert. I et brev de fire skrev til styret formulert de seg slik:

«« … vi er enige om ett grunnleggende premiss: Sykehus er en byfunksjon! ... Å etablere sykehus ved Mjøsbrua innebærer i realiteten å starte byggingen av enda en by i Innlandet. Dette vil undergrave de eksisterende byene og ikke bidra til å bygge regional konkurransekraft.»

Står sammen for å stoppe galskapen

Den sittende regjeringen har ved en rekke andre tilfeller godtatt å legge store samfunnsinstitusjoner på steder de ikke burde ligge. Regjeringen har flere ganger overkjørt alle anbefalinger fra fagfolk, fra eget embetsverk, og ikke minst kastet vrak på sitt eget dokument: «Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging» fra 2014.

I disse tilfellene har regjeringen i all sin inkonsistens begrunnet det med lokaldemokratiet. Kort fortalt: dyre sløsende tiltak med få positive ringvirkninger kan forsvares hvis lokalpolitikere i en region vil ha det slik. Denne gangen går ikke det. Fire fantastisk bra ordførere står nå sammen om å stoppe galskapen, og de skjønner bedre enn de fleste at Mjøsregionen står foran tøffe tider. Det er lite vekst i næringsetableringer, det er ingen stor befolkningsvekst, befolkningen eldes, og regionen mangler et lokomotiv i form av en litt større by. Det rammer dessverre alle, også en liten plass som Moelv.

Monica Mæland ble etter valget i høst ny kommunal- og moderniseringsminister. Dette er hennes sjanse til å vise at regjeringen har gjennomføringskraft og styrke til handle i samsvar med egne målsetninger. Alternativet er å la seg forføre av et styre i et sykehus. Velger man det siste har man demonstrert at ord bare er ord. Det er også et valg.

Foto: Olav Olsen / Hegtun Halvor

Foto: Olav Olsen / Hegtun Halvor

Les mer om

  1. Sykehus
  2. Elverum
  3. Hamar
  4. Lillehammer
  5. Gjøvik