Kommentar

Et gullgrep fra Frp

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Så kan Stortinget endelig puste lettet ut. Frp tok til vettet og utpekte Asle Toje til Nobelkomiteen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det skjedde etter en prosess som til forveksling har lignet en farse. Så hvis ikke dette uverdige sirkuset får partilederne til å bli enige om klarere kjøreregler for valgene til nasjonens mest prestisjetunge komité, ja, så er det ingenting som kan få dem til det.

  • Bakgrunn: Tidligere Frp-medlem Asle Toje inn i Nobelkomiteen

Et gullgrep

Men først: Valget av Asle Toje er et gullgrep.

Som forskningssjef på selveste Nobelinstituttet – en jobb han selvsagt nå må forlate – har han en sjelden innsikt i både nobelhistorien og det daglige arbeidet rundt prisen. Dette kombinerer Toje med et imponerende utenrikspolitisk overblikk og en misunnelsesverdig formidlingsevne.

Politisk har han røttene sine i Frp. Det viser ikke minst dissensen han tok i det siste Brochmann-utvalget. Samtidig kan ingen knytte Asle Toje til en regjering der Frp på femte året har sin toneangivende plass. Han er dessuten utmeldt av partiet.

Slik sett har Frp omsider gjort det også andre partier burde gjort:

Funnet et Nobelkomite-medlem som ikke er et profilert medlem av et parti, men som har utenriksfaglig tyngde som bagasje.

Rydder ikke opp

Her i landet er det nokså klart at regjeringen ikke gir føringer til Nobelkomiteen. Dette faktum er ikke like lett å selge utenfor landets grenser. Uavhengige komitémedlemmer er nøkkelordet.

De nye utnevnelsene rydder ikke opp i dette.

Sp har satt inn Anne Enger mens Høyre har utpekt Kristin Clemet som nye nobelvaramedlemmer. Utmerkede og kvalifiserte kvinner, men altfor tett knyttet til partimakten.

Enger er riktignok forhenværende, men som tidligere leder er båndene meget sterke. Clemet er Høyres sterkeste profil i samfunnsdebatten og er i tillegg gift med regjeringspartiets utenrikspolitiske talsmann. Nærmere et samrøre mellom regjering og nobelkomité er det nesten ikke mulig å komme.

Venstre og SV har gått i stikk motsatt retning: Med valgene av Sofie Høgestøl og Inger Skjelsbæk trumfer anonym faglighet politisk premiering.

Det burde vært normen. Men partiene nekter å legge bånd på seg selv. Ingen tenker på Nobelkomiteens langsiktige troverdighet.

Kunne blitt skandale

Frps kamp for Carl I. Hagen – vararepresentant til Stortinget – viser hvor selvisk et parti kan opptre selv. Nå kunne det gått enda verre: Onsdag var også Anders Fogh Rasmussen aktuell. Da ville skandalen vært komplett.

Danmarks eksstatsminister var jo mannen som gikk til en totalt feilslått krig mot Irak basert på en løgn. For Fogh Rasmussen lurte danskene ved å hevde han satt på opplysninger som beviste at Saddam Hussein hadde atomvåpen. Ikke akkurat det som «kan kalles en fredens mann», som Frps Christian Tybring-Gjedde så presist sa det.

Det var først i 1948 at ordningen ble innført med å utpeke Nobelkomiteens medlemmer på grunnlag av styrkeforholdet mellom partiene. Da begynte man å se på komiteen «som et partipolitisk bytte», slik Høyre-høvdingen C.J. Hambro karakteriserte det. Han kunne ikke tenke seg «noe som står sterkere i strid med Nobels ånd».

Denne vinteren har vist at «Nobels ånd» ikke er noe førende begrep når partiene velger sine komitémedlemmer. Det er nok for mye forlangt at et så luftig uttrykk skal få gjennomslag på Stortinget. Men det er ikke for mye å kreve at Stortinget lager strengere regler for valgbarhet enn dagens.

harald.stanghelle@aftenposten.no

Les mer om

  1. Nobels Fredspris
  2. Asle Toje