Kommentar

Det er en skammens vei mot dagens norske veteranpolitikk | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Mannskap fra den norske handelsflåten ved luftskytskanonene under annen verdenskrig. Nærmere 4500 kom aldri tilbake. Og mange av dem som fikk se Norge igjen, var ødelagt for livet av måneder og år i det helvete konvoifarten var. NTB scanpix

Først var fedrelandet stolt over veteranenes innsats. Så ble Norge deres argeste motstander.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Både Jon Michelets død og Libanon-veteranenes parade fra Akershus festning til Rådhusplassen har den siste uken gjort et spesielt inntrykk. På vidt forskjellig måte, selvfølgelig, men likevel finnes det en slags indre sammenheng.

For både fredagens marsj og Michelets navn gir assosiasjoner til den tragiske historien om hvordan vi som nasjon har oppført oss mot noen av dem vi står i størst gjeld til. Det er jo ikke det offisielle Norges fortjeneste at krigsseilerne omsider fikk sin oppreisning. Eller at vår egen tids veteraner etter mange års kamp nå blir tatt på alvor.

Fortsatt strid

Og enda er ikke regnskapet gjort opp:

Jon Michelet rakk å fullføre sitt verk om krigsseilerne før han døde i april i år. Anette Karlsen

Senest denne uken skriver Klassekampen at veteranorganisasjonen Siops («Skadde i internasjonale operasjoner») advarer mot å fjerne veteraners rett til til å klage avslag på erstatning inn for en uavhengig klagenemnd. Den retten er altså ikke selvsagt.

Denne type uforstand har vi sett helt siden uforberedte norske soldater påsken for førti år siden ble sendt ned for å vokte Libanons farlige fred. De som fikk problemer med senskader, ble møtt med en kald skulder og lukket dør. Forsvaret fraskrev seg ansvaret. Politikerne engasjerte seg ikke. Helsevesenet skjønte lite. Trygdebyråkratiet viste seg frem fra sin mest kranglevorne side.

Slik gikk det galt, ofte forferdelig galt, med verdifulle og flotte mennesker.

Først i 2009 kom den første «veteranmeldingen» – en erkjennelse av at også vi her i Norge trenger en veteranpolitikk. Men allerede året etter leverte en gruppe veteraner inn medaljene sine i protest mot en fersk erstatningsordning som opplevdes dypt urettferdig. Så sent som i 2011 – 33 år etter at Libanon-oppdraget begynte – kom det omsider på plass en handlingsplan for veteraner.

Rett skal være rett: Mye er blitt bedre. Men ikke ryddigere enn at det fortsatt står strid rundt veteranordningene.

Daværende utenriksminister Børge Brende deltok under minneseremonien på frigjøringsdagen ved Krigsseilermonumentet på Bygdøy i Oslo fredag 8. mai 2015. Gorm Kallestad / NTB scanpix

Siste krafttak

Det er som en like lang som vond tradisjon, dette. Den ble gjenkalt i vårt nasjonale minne da Jon Michelet nå døde. Den «brysomme» forfatteren ville nok blitt både svært overrasket og motvillig smigret over alle godordene fra det norske establishment.

Alle dem han hele livet hadde kjempet mot.

Samtidig ville han nok raust latt det passere, fordi dette enda en gang satte krigsseilernes skjebne på samfunnets sakskart. For med gigantverket om skogsmatrosen Halvor Skramstad reiste Jon Michelet sin egen bauta over krigsseilerne. Og gjennom initiativet til etablering av Norsk senter for krigsseilerhistorie sørget han for at en helt unik dokumentasjon er tatt vare på.

Forfatteren Jon Michelet hilste på krigsseilerne Peter Henry Hide (t.v) og Aksel Remøe på en markering i 2016 av at Krigsseilerregisteret ble tilgjengelig for alle. Gorm Kallestad / NTB scanpix

Dette er det siste store krafttaket for å gjøre opp for noe av den urett krigsseilerne ble offer for i et etterkrigssamfunn som ikke så deres storhet og heller ikke skjønte deres betydning.

Som en million soldater

35.000 nordmenn seilte for de allierte under verdenskrigen. Nærmere 4500 kom aldri tilbake. Og mange av dem som fikk se Norge igjen, var ødelagt for livet av måneder og år i det helvete konvoifarten var.

Den norske handelsflåten «var mer verdt for de alliertes sak enn en million soldater», sa den amerikanske admiral Emory Land. Politiske storheter som Churchill og Roosevelt sluttet seg til, fortelles det i en Aftenposten-artikkel.

Billedcentralen / NTB scanpix Norske sjøfolk fra et torpedert skip i handelsflåten berges fra en redningsflåte.

Krigsseilerne kom ikke hjem i flokk og følge. De marsjerte ikke opp Karl Johan. Ingen flagg møtte dem. Jubeldagene var forbi da sjøfolkene etter hvert karret seg nordover fra mange av verdens fjerne avkroker. Mange av dem i en sjaber forfatning etter årevis med nervene i helspenn.

De ble ikke forstått. Mange ble avvist. Noen ble utstøtt. Post-traumatisk stress-syndrom var det ingen som hadde hørt om. Det ble fristende å bruke alkohol for å døyve indre smerte og intens angst. Noe som igjen medførte at mange krigsseilere ble møtt med fordømmelse og fordommer.

Nasjonens unnskyldning

De som kom hjem, hadde greid seg gjennom krigen. Nå slet de med å overleve freden.

Den mektigste motstanderen var det offisielle Norge. Storting og regjering nektet å utbetale den enkeltes part av hyren som under krigen ble samlet i hemmelige fond. Krigsseilerne gikk til rettssak mot den norske stat, men tapte i Høyesterett i 1954.

Først 18 år senere – og 27 år etter krigens slutt – vedtok Stortinget i 1972 at krigsseilerne skulle få sin erstatning. «Ex gratia», som det kalles når giveren ikke erkjenner plikt til å betale, men gjør det for å få en sak ute av verden.

Da var det allerede for sent for mange.

Kong Harald besøkte Krigsseilerbautaen i Trondheim og la ned krans i 2002. Gorm Kallestad / NTB scanpix

Det skulle ta ytterligere 41 år – skammelige 68 år siden 1945 – før forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen på nasjonen og regjeringens vegne i 2013 ga krigsseilerne sin uforbeholdne unnskyldning. Hun brukte ord som «evig spissrotgang» og «rystende» om det disse krigsheltene hadde gjennomgått i fredens Norge.

Da var de fleste av dem døde.

Mye skam og fortielse har fulgt denne opprivende nasjonale historien. Nederlagene i kampene mot norske myndigheter tappet mange for både krefter og verdighet. Jon Michelets innsats bidro til noe balanse i dette skjeve regnskapet.

Problematisk fellesnevner

Det er selvsagt helt håpløst å sammenligne krigsseilernes vanskjebne med det norske veteraner fra de siste førti års krigsskueplasser har opplevd i møtet med norske myndigheter.

Norsk UNIFIL-soldat på post i Sør-Libanon i 1978. Dag W. Grundseth

Fellesnevneren er likevel hvor ufattelig vanskelig det er å nå frem med helt rettmessige krav om støtte når livet har traslet seg til. Det finnes altfor mange eksempler på stivbeinte regler og enda verre saksbehandlere som har nektet å se sammenheng mellom krigsopplevelser og demonene som hjemsøker en mange år senere.

Norske politikere nektet jo lenge å akseptere at vi sendte folk i krig.

I Libanon skulle de blå FN-hjelmene garantere for nøytralitet og sikkerhet. Virkeligheten var annerledes. Det samme gjentok seg i andre operasjoner.

Anerkjennelsens kraft

I Afghanistan tok det ti år før regjeringen åpent erkjente at det var en krig norske soldater deltok i. Nasjonsbygging, var den bortforklarende nytalen som lenge ble brukt. Å delta i krig passet liksom ikke inn i bildet av fredsnasjonen Norge.

Norske ISAF-soldater på oppdrag i Faryab-provinsen i det nordre Afghanistan. Heiko Junge / NTB scanpix

Dette er nok noe av bakteppet for at veteranenes sak ble oversett. Men slett ikke hele forklaringen. For det tok lang tid før Forsvaret erkjente at det fantes et veteranproblem.

Vi har jo ingen krigertradisjon her til lands, derfor har vi heller ikke hatt noen veterantradisjon.

Og slik har historien gjentatt seg med veteraner som har møtt mer uforstand enn hjelp i et omsorgsbyråkrati rigget for en helt annen virkelighet enn veteranenes.

Årets UNIFIL-jubileum er en påminnelse om alt dette. Slik Jon Michelets innsats er en påminnelse om anerkjennelsens kraft i møtet med mennesker som altfor godt vet hva livsturbulens bærer i seg.

Les mer om

  1. Jon Michelet
  2. Krig
  3. UNIFIL
  4. Libanon
  5. Harald Stanghelle
  6. Krigsseilerne
  7. Krigsveteraner

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Jon Michelet hadde en plan b klar i tilfelle han skulle dø før «En sjøens helt» var fullført

  2. KOMMENTAR

    Veteraner i krise ble møtt av en kald skulder og en lukket dør

  3. MENINGER

    «Faen, pappa, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft.»

  4. KRONIKK

    Nortraships hemmelige og omstridte fond

  5. KULTUR

    Dag Solstad møtte forfattervennen for noen dager siden: – Han var en av Norges mest folkelige forfattere

  6. KOMMENTAR

    I en gate på Torshov viste fredens stygge ansikt seg