Kommentar

En prøvet flokk på vandring | Einar Lie

  • Einar Lie
    Einar Lie
    Professor i økonomisk historie, Universitetet i Oslo

KrFs ledertrio under fredagens møte på Gardermoen. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Alle utfordringene er ikke løst, selv om KrF nå har krysset sitt Berezina.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kristelig Folkeparti har vært i offentlighetens intense lys i de siste ukene. Lederen for dette lille, historisk sett minkende partiet, Hareide, kom for en tid tilbake frem til at KrF ikke lenger kunne være et lite parti på vippen i norsk politikk. Grensen over mot den etablerte rødgrønne opposisjonen burde krysses.

Å krysse Rubicon – og Berezina

Det er ved å følge dette forsøket jeg stadig har tenkt på to av historiens mest berømte elvekrysninger.

«Terningen er kastet», skal Julius Cæsar har sagt da han gikk over elven Rubicon. Rubicon markerte grensen for provinsen Cæsar styrte over, Gallia. Nå førte han sin egen hær inn i Italia og utfordret Romerrikets institusjoner. En borgerkrig fulgte, men Cæsar seiret. Krysningen har siden vært brukt som metafor for dristige, vellykkede endringer; historikeren Jens Arup Seip beskrev med beundring Christian Michelsen og Einar Gerhardsen som personer som «kunne ta en nasjon over Rubicon».

Einar Lie. Foto: Olav Olsen

Hareides marsjordre mot venstre var et forsøk å flytte hans lille parti over Rubicon. Vi vet i dag at det ikke gikk; det var faktisk klart for flere uker siden at det ikke var noe Rubicon som skulle krysses. Hareide måtte over Berezina.

Selv blant Aftenpostens lesere er det nok noen som ikke er fullt fortrolige med Berezinas historiske betydning: Dette er elven som Napoleon måtte krysse i sin lange retrett i det russiske felttoget vinteren 1812, da kulde, sult og fiendtlige tropper gradvis malte hans Grande Armé i stykker. Da hæren kom til Berezina, var Napoleons 680 000 mann redusert til bare 90 000, altså enda litt færre enn KrF hadde velgere ved forrige stortingsvalg.

Men broene var brent, og til tross for kaldt vær var ikke den strie elven tilfrosset. En provisorisk bro ble bygget av ingeniørsoldater, som ble beordret ut i det iskalde vannet. Etter et par dager med bestrebelser og lidelser fikk Napoleon omtrent halve hæren over på den andre siden.

Ved Bryli, 115 kilometer øst for Minsk, ble det i fjor markert at det var 205 år siden slaget ved Berezina. Foto: Sergei Grits/TT NYHETSBYRÅN/NTB scanpix

Hareides vandring

Nå er det utvilsomt noen forskjeller mellom Napoleons Berezina og Hareides landsmøte. Dels at Napoleon ikke hadde noe valg, han måtte over. Og ikke minst at KrFs leder, Hareide, i den operasjonen han selv satte i gang, ble stående på den tapte bredd.

Det nære spørsmål er hva som nå vil skje i de kommende regjeringsforhandlingene. Men la oss begynne med det hypotetiske, hva som ville skjedd hvis Hareide hadde greid krysningen med lederskapet i behold.

Det er ikke opplagt at saligheten ville være nådd hvis Hareide hadde kommet trygt over. Han ville da vært presset av forventninger om å komme raskt i regjering. Ikke neste år, året etter, eller etter valget i 2021, men i løpet av høsten. Eneste sikre måte å gjøre dette på, er i statsbudsjettet – dette har etter alt å dømme også vært Hareides plan.

Hele opposisjonen, inkludert SV, måtte da forhandlet frem sitt eget budsjett og stemt for dette. Bare slik får man et forutsigbart regjeringsskifte. En regjeringskrise som følge av avstemninger over statsbudsjettet har vi ikke hatt etter krigen. Men det ville nok latt seg nok gjøre, hvis partiene hadde startet tidlig, tatt lett på tidspunktenes for Stortingets forretningsorden og greid å bli enige.

Men det ligger noen utfordringer i dette: KrF har i de siste budsjettoppgjørene oppnådd mye ved å ligge på vippen. Hver gang det har vært forhandlet om budsjettet i Stortinget, er påplussingslistene fulle av poster med mor, barn, familie og kirkelighet. For eksempel har kontantstøtten – pengene man får for ikke å gjøre noe, annet enn å holde ungene unna godkjente barnehager – nå nærmet seg størrelsen for et vanlig studielån.

Det er egentlig ikke mangelen på budsjettmessig gjennomslag som har gitt Hareide hans rødgrønne vending: Han liker ikke Frp, og slett ikke Sylvi Listhaug, og henviser generelt til verdier og kulden som for tiden skal bre om seg i samfunnet.

Antipatien er forståelig og opplagt ektefølt. Samtidig er det ikke opplagt at KrF ville fått ut av budsjettforhandlinger med den nåværende opposisjonen.

Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

De ville ikke slaktet gjøkalven

Selv om Støre utvilsomt liker Hareide, gjør ikke resten av partiet dét, særlig ikke Aps kvinnebevegelse og AUF. I tillegg skal SV og Sp skal ha sitt. Særlig Senterpartiet er hardere og bedre forhandlere enn KrF.

Her skal vi også ha med oss at Hareide, etter å ha tatt et halvt parti over Berezina, ville ha stilt seg i samme posisjon som de britiske Brexit-forhandlerne: Allerede før forhandlingene hadde begynt, ville alle vært klar over at han måtte ha en avtale – det var dette landsmøtet skulle ha vedtatt etter hans råd.

Hadde det ikke lyktes, ville selv den gjenværende, forhutlede flokken miste tro, tillit og retning.

Deres tale vil være «nei-nei»

Den blågule flokk møter også dette problemet. Også de kommer med støtte fra et halvt miniparti, med sterke forventninger om å komme seg inn i regjeringen. Partiet kan nok få et par hyggelige statsrådsposter, sammen med en vag formulering om at regjeringen vil se på abortloven, der håpet om endringer med tid og stunder vil bli skutt ned av Venstre og Fremskrittspartiet.

Men også de blågules forhandlinger må begynne med statsbudsjettet, som ligger på bordet. Og her er det lite å gi. Venstre fikk ikke så mye ved sin deltagelse, og de forhandlet fra en sterkere posisjon. Siden statsbudsjettet ble lagt frem, har forventede oljeinntektene falt. Herfra er det mindre enn lite å hente til KrFs hjertesaker, og økte skatter er neppe aktuelt.

Partene vet dessuten at hvis regjeringsforhandlingene ikke fører frem, må man forhandle om budsjettet i Stortinget, slik man har gjort i tidligere år. Og da står KrF svakere enn før, da partiet satt i en effektiv vippeposisjon. Det er i praksis utenkelig at KrF etter fredagens landsmøte skulle bidra til en regjeringskrise på statsbudsjettet.

Han som ville ta sitt parti på cæsarisk vis over Rubicon, vil, hvis landsmøtets vilje fører frem, finne sitt St. Helena på menig stortingsplass, skriver Einar LIe. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Stortingets St. Helena

Selv om Berezina er krysset, er dermed ikke utfordringene over for den stadig minkende, vandrende flokk.

Men Knut Arild Hareide vil slippe å plages med fremtidige kursvalg. Antagelig er det en mager trøst. Han som ville ta sitt parti på cæsarisk vis over Rubicon, vil, hvis landsmøtets vilje fører frem, finne sitt St. Helena på menig stortingsplass, med blikket festet på stemmeknappen han jevnlig skal bruke for å sikre flertall for forslagene fra den regjeringen han advarte sterkt imot.

Les også:

  1. Les også

    Aftenposten mener: KrF valgte den minste lidelses vei

  2. Les også

    Trygve Svensson, Agenda: En god oktober

Les mer om

  1. Politikk
  2. Rubicon
  3. Knut Arild Hareide

Flere artikler

  1. POLITIKK
    Publisert:

    Det blir regjering med Solberg eller Støre - eller opposisjon. Men hva skjer etterpå?

  2. POLITIKK
    Publisert:

    KrF-ere ikke smigret av statsbudsjettet

  3. POLITIKK
    Publisert:

    KrF-Ropstad: – Godbiter i budsjettet for dem som vil inn i Solberg-regjeringen

  4. POLITIKK
    Publisert:

    Ropstad etter møtet med regjeringspartiene: – Det er godt å komme i gang

  5. POLITIKK
    Publisert:

    Nå skal Hareide på turné for å overbevise partiet om å følge ham til venstre

  6. POLITIKK
    Publisert:

    Syversen tar jobbpermisjon – avviser at han er lederkandidat