Bildet vi egentlig ikke ville se

En død treåring i rød T-skjorte på stranden i Tyrkia er et av de mest redselsfulle bildene verden har sett på lenge. Var det riktig å publisere det?

Hva gjør vi i Aftenposten-redaksjonen når vi får inn bilder av en død treåring fra Syria som skvalper i vannkanten på en strand i Tyrkia? Vi publiserer dem, åpenbart. Men bak den beslutningen ligger lange diskusjoner rundt noen av de vanskeligste presseetiske dilemmaene.

Hvem føler du empati for? Prøv å tegne et kart med sirkler, som ringer i vannet. Hvem er innenfor den innerste sirkelen? Barna dine, antakelig. Den nærmeste familien. Kanskje noen nære venner. Hvem er innenfor den neste sirkelen? Kolleger. Slektninger. Ikke fullt så nære venner, kanskje. Og utenfor den sirkelen, da? Hvem er der?

For fjernt

En stadig tilbakevendende diskusjon i landets redaksjoner, er hvordan vi dekker hendelser som er langt unna. Lar vi være å skrive om viktige ting fordi leserne, eller vi i redaksjonen, for den saks skyld, helt enkelt ikke bryr oss?

Det er fortsatt krig i Kongo. Men det er ikke vår krig. For fem år siden ble Haiti knust av et jordskjelv. Fortsatt herjer koleraen, og sykehusene står tomme. Samme det, det er ikke våre sykehus. Det kan være vanskelig å engasjere seg når 200.000 nyfødte barn dør i Pakistan hvert år. Det er jo ikke våre barn. Det er derfor bildet av den døde gutten på stranden treffer som en knyttneve i magen. Han har en liten, rød t-skjorte på seg. Olashorts. Små, sorte sko med borrelås. Han har lys barnehud. Ligger med ansiktet ned i sanden på en strand du kanskje har vært på med dine egne barn.

Han kunne vært min treåring. Eller din. Først da rykker virkeligheten nærmere. Først da går det opp for oss hvilke menneskelige omkostninger krigen i Syria har. Det er én grunn til å publisere bildene.

• **_Publiseringen av bildene ble også diskutert og redegjort for av blant annet politisk redaktør Trine Eilertsen i Aftenpostens podcast

Les også

Aftenpodden, som du kan høre her

._**

For nært

Neste presseetiske dilemma handler også om avstand. Når en norsk treåring blir funnet død, vil vi da publisere bildene? Antakelig ikke. Vi gjorde ikke det i Baneheia-saken. Store, internasjonale medier publiserte bilder av de drepte ungdommene på Utøya. Enkelte svenske medier gjorde det også. Men ingen norske. Det var for nært. Noen kunne kjenne dem igjen. De kunne identifiseres. Et eller annet sted i landet sitter det en tante, en halvbror eller bestevenn som ikke skal behøve å få slike bilder dyttet opp i ansiktet. Spørsmålet er om vi kan anta at den tre år gamle gutten på stranden i Tyrkia ikke har noen som elsker ham som vil oppleve nettopp det. Familien det viste seg at han har i Canada, for eksempel.

• Lurer du på hvorfor strømmen av flyktninger øker så mye akkurat nå?

Verden blir mindre

I gamle dager fikk bare Aftenpostens abonnenter se bildene vi publiserte. Da internett ble allemannseie, kunne plutselig et bilde på aftenposten.no ses over hele kloden. Et tidlig eksempel på hvordan det endret spillereglene, kom i 1998, da en 49-årig bergenser ble pågrepet i Thailand, anklaget for seksuelle overgrep mot barn. Norske medier publiserte et bilde av mannen sammen med tre thailandske gutter. Bare overgriperens ansikt var sladdet. I thailandske medier var det motsatt. Der var bare ofrene sladdet. I dag pleier vi ikke å identifisere hverken overgripere eller ofre. Heller ikke et tre år gammelt krigsoffer. Men denne gangen gjorde vi det.

Etter hvert fikk treåringen både et navn og en historie. Alan, heter han. Alan har en familie. Han er noens barn, nevø, barnebarn, selv om han ble skylt opp på en strand i Tyrkia – og selv om bildet er publisert alle andre steder, ikke minst av privatpersoner i sosiale medier, i en bølge av det The Spectator omtaler som moralsk pornografi. Det taler mot å publisere bildet.

Et bilde av virkeligheten

Til syvende og sist handler den redaksjonelle vurderingen om hvorvidt bildet kan kaste lys over en viktig hendelse. Alan er ikke unik. Dette skjer hele tiden. Alans bror døde også. Det gjorde også hundrevis av andre barn som det siste året har forsøkt å ta seg til Europa fra Syria, Libya eller Tunisia. Det er virkeligheten.

Jeg er ganske sikker på at det var riktig å publisere et bilde av den døde gutten på stranden. Jeg er litt mindre sikker på om det var riktig å publisere bildet som viser ansiktet hans, og jeg er helt sikker på at vi ikke skulle publisert det på forsiden av nettavisen.

Antakelig vil redaktører og utgavesjefer også i fremtiden være enige om at bruken av denne typen bilder må være svært grundig gjennomtenkt og begrunnet, og at det bør skje svært sjelden. Bruken av akkurat dette bildet kommer vi til å diskutere lenge. Og mens vi diskuterer, kan du tegne opp empatisirklene på nytt. Hvor plasserer du et flyktningbarn fra Syria nå?

• Hvordan snakker du med barna dine om bildene fra flyktningkatastrofen?
  (Aftenposten og andre medier brukte først navnet Aylan på gutten somdruknet. Ifølge familien skal navnet staves Alan, og Aftenposten har derfor endret dette i våre artikler.)