Så klarte hun det igjen.
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) har satt agendaen i dagevis etter at hun fikk med NRK på å bruke terrorangrepet i Barcelona til å børste støv av en gammel Frp-sak: lukkede mottak for asylsøkere med avslag eller usikker identitet.
Hovedkritikken har handlet om at Listhaug er villig til å sette menneskerettighetene til side.
Dårlig og ineffektivt
Dette er alvorlig, hvis det er sant. Men det er ikke det Listhaug sier i det aktuelle innslaget.
«Listhaug er klar over at forslaget kan være i strid med menneskerettighetene», forteller NRK-reporten før hun selv sier:
«Vi bør utfordre disse konvensjonene, og særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er utfordrende i forhold til det enkelte lands mulighet til å ivareta egne borgere.»
La det være klart: Forslaget til Fremskrittspartiet virker ineffektivt og lite humant. Koblingen til terror er spekulativ og langt på vei absurd.
Men ingen av disse to setningene om forholdet mellom statens tvangsmiddelbruk og menneskerettigheter burde være spesielt kontroversielle.
Skal utfordre
I spørsmål om borgernes sikkerhet er statens rolle både å ivareta menneskerettighetene, og utfordre dem.
Statens voldsmonopol innebærer at den har rett til å gjøre store inngrep i den personlige frihet, som å kaste folk i fengsel. For å unngå at staten går for langt overfor enkeltmennesker, eksisterer en rekke individuelle rettigheter.
Disse er nedfelt blant annet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Staten vurderer forholdet til konvensjonen i alle lovforslag der det er relevant. Vurderingene skjer på bakgrunn av den kontinuerlige rettspraksisen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Med andre ord er det misvisende når Siv Jensen fremstiller konvensjonene som utdatert.
Justisdepartementet vil aldri sende ut et forslag som det selv vurderer til å være i strid med menneskerettighetene. Det er rett og slett ikke lov.
Men deres tolkning er ingen fasit. Listen er derfor lang over lovforslag som kvalifiserte stemmer mener kan være i strid med menneskerettighetene. Tiggeforbud, de nye forslaget om familiegjenforening etter asylforliket og forslaget til ny tomtefestelov er noen eksempler.
- Les også om den tidligere Ap-statsrådens utspill: Partiet mangler en stor reform og har ikke truffet med sin beskrivelse av Norge
Detaljert utforming avgjør
Slik utfordring er ingen særøvelse for partier på høyresiden.
I juni fikk SV flertall for å se på mulighetene til å frata enkelte trossamfunn støtte.
«Det er så mange menneskerettslige problemer ved SVs forslag at en heller bør se på andre tiltak», uttalte Ingvill Thorson Plesner ved Norsk senter for menneskerettigheter.
Som i de fleste saker er det den detaljerte utformingen av slike forslag som vil avgjøre om det er i strid med menneskerettighetene.
Skepsis til PST
Terrorlovgivning er et felt der menneskerettighetene stadig blir utfordret i mange land, som Amnesty har minnet om.
Norge er langt fra verst i klassen. Norske politikere innehar en sunn skepsis for eksempel til Politiets sikkerhetstjeneste, hvis stadige ønsker åpenbart er en utfordring av menneskerettighetene.
Derimot er statens glattcellebruk funnet å være i strid med konvensjonen, uten at norske politikere virker veldig skamfulle over det.
Hvor grensene går for hva som er i strid med menneskerettighetene, må vurderes konkret fra sak til sak og er i mange tilfeller ikke opplagt.
Søksmålet til Anders Behring Breivik kan tjene som eksempel, der tingrett og lagmannsrett kom til forskjellig konklusjon.
Få har kritisert staten for i det hele tatt å ha «utfordret menneskerettighetene» i den saken.
- Harald Stanghelle skriver om de «farlige forbindelsene» mellom Ap og KrF
Fruktbar uklarhet
NRK må ta sin del av skylden for ikke å se forskjell på å utfordre menneskerettighetene og å sette dem til side. Det ene innebærer ordinær statlig virksomhet, det andre er ulovlig.
Listhaug lever nok veldig greit med denne uklarheten. Langt på vei er hun tjent med dårlig presisjon, siden det oppildner meningsmotstandere og får innvandringsspørsmål på agendaen.
Når hun i tillegg angripes på et uklart grunnlag, er det nær en drømmesituasjon. Selv om mange av hennes fans neppe ser forskjell på å «utfordre» og «sette til side» rettigheter, er det ingen grunn for oss andre å la være.
Presis kritikk
Noen vil anse dette som et flisespikkende forsvar som gir Listhaug enda mer oppmerksomhet. Hennes intensjon er uansett å nøre opp under fremmedfrykt, og det er mye viktigere å kritisere, går det an å hevde.
Og jo da, man kan saktens også etterlyse en litt mer balansert tilnærming til menneskerettighetsjusen fra en statsråd. Eller en forsikring om at menneskerettighetskonvensjonen fortsatt skal gjelde i Norge.
Men kritikken må være presis. Heller enn å angripe påståtte intensjoner, kan man kritisere det Listhaug sier. Det er nok å ta av.