Kommentar

Nissen på Høyre-lasset | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Foto: Inge Grødum

Erna Solberg leder en regjering med en privatpraktiserende polariseringsminister. Det viser frem et forandret Høyre.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Det blir ingen hjemme-alene-fest med meg,» garanterte Erna Solberg i valgkampen 2013. Det sto den gang til troende. Etter fire år med Fremskrittspartiet som regjeringspartner er det tvilsomt om Høyre-lederen tør fornye festforbudet.

For den solbergske parlamentarisme har åpnet døren for en nyordning i norsk politikk. Det er ikke lenger slik at regjeringsansvar betyr å ta ansvar for regjeringens politikk. «Frp har, med samtykke fra Erna Solberg, nærmest opphevet den politiske kostnaden ved å sitte i regjering», slik VGs Frithjof Jacobsen presist formulerer det. Med statsministerens stilltiende aksept er meislet ut en helt ny regjeringspraksis her på berget. En aksept for at et regjeringsparti gjerne kan falle sin egen regjering i ryggen.

Sylvi Listhaug er den mest privatpraktiserende statsråd vi har hatt i moderne tid, skriver Harald Stanghelle. Her fra besøket i Rinkeby tidligere denne uken. Foto: Bjørge, Stein

Willochs falkeblikk

Noe har skjedd. Og det fenomen Sylvi Listhaug den siste uken har demonstrert er bare det tydeligste av mange symptomer. Fire år med en koalisjonspartner til høyre for seg selv, har forandret det Høyre som tidligere søkte makt gjennom sentrum. Høyre er ikke så gjenkjennelig lenger.

Mest konkret ser vi det når vanligvis forsiktige Høyre nå vinner den tvilsomme mesterskapstittelen i utgiftsvekst. Slikt strider mot hele ånden i etterkrigs-Høyres økonomiske tenkning. Det er ikke mye igjen av Kåre Willochs falkeblikk på pengebruken. Han som slåst som en helt mot «utgiftspartiene».

Nå er Høyre selv blitt et parti som «har vist seg ute av stand til å prioritere, og (har) løst alle problemer med å øke utgiftene», slik Minerva-kommentator Jan Arild Snoen formulerte det for et drøyt år siden.

  • Les også: Siv Jensen lover rekordhøye skattekutt samtidig som hun må bremse oljepengebruken kraftig.

I ring rundt sparegrisen

«Regjeringen bruker penger som fulle Høyre-folk», var hans spissformulerte konklusjon. Høyres forsvar for denne pengebruken sier sitt om stemningsskiftet:

«Det hjelper ikke å gå andektig i ring, handlingslammet rundt sparegrisen ...,» sa den ofte så sindige Svein Flåtten – Høyres finanspolitiske talsmann – i fjorårets finansdebatt. (Sitert i Dagens Næringsliv)

Slik har aldri en høyremann snakket tidligere. Høyre er rett og slett ikke til å kjenne igjen. Det er penger nok, selv for Frp. Og Høyre er med på bruken av dem.

Det ble likevel hjemme-alene-fest i hennes regjeringstid, skriver Harald Stanghelle om statsminister Erna Solberg. Her fra Arendalsuka. Foto: Bjørge, Stein

Svekker Høyre

I vår politiske praksis har det vært etablert sedvane at enten er man i posisjon eller så får man leve opposisjonstilværelsens fristilte tilværelse. Under Erna Solbergs regjeringsledelse er dette skillet opphevet.

Det er ikke lenger så forpliktende å sitte i regjering. Nå må ikke lenger et regjeringsparti ta alvorlig dissens for markere uenighet. Det holder å fraskrive seg ansvaret når sakene kommer til Stortinget.

Derfor ser vi at Frp er i opposisjon til egen regjering når det kommer til trygdeoppgjør, utenrikspolitikk, avgifter, DAB-innføring, EØS, justispolitikk, asylforlik og en god del mer.

Frp søker ikke kompromisser, slik styringspartiet Høyre har for vane. Snarere er det egenmarkeringer som dyrkes på tvers av egen regjerings politikk. Det gagner Frp og svekker Høyre.

Vellykket opprør

Sylvi Listhaugs konsekvente alenegang er det tydeligste eksempelet på Erna Solbergs bevisste resignasjon. Listhaug er den mest privatpraktiserende statsråd vi har hatt i moderne tid. Helt på egen hånd har hun gjennom sin praksis skiftet ut tittelen integreringsstatsråd med å aksle trøyen som selvutnevnt polariseringsminister.

For det var Listhaug som på forsommeren i fjor gjorde opprør da selveste statsministeren insisterte på å få til et bredt asylforlik i Stortinget. Det kom til et skarpt oppgjør mellom de to, men ifølge en veldokumentert VG-lekkasje tapte Solberg tvekampen. Hennes regjering ble falt i ryggen av det minste regjeringspartiet.

Aldri tidligere har en statsråd som direkte utfordrer statsministerens autoritet, fått fortsette i jobben. Men det er nye tider nå.

Hensynsløs partiegoist

Sylvi Listhaug er like beundringsverdig sta som hun er en hensynsløs partiegoist. Hun er ikke så opptatt av langsiktige resultater. Det er mye viktigere å synes gjennom en strøm av egenmarkeringer.

Derfor betyr det lite om hun ødelegger det skjøre forholdet til KrF ved å kalle Knut Arild Hareide for en løgner og anklager ham for å sleike imamer oppetter ryggen. Det er heller ikke hennes stil møysommelig å bruke alle redskapene i verktøykassen for å oppnå nødvendig kontroll med avviste asylsøkere. Det er mye festligere med tøffe utspill om å sette menneskerettighetene til side.

«Sylvi Listhaugs stadige markeringer mot innvandrere er populært blant kjernevelgerne, men fremmer hverken en stram innvandringspolitikk, borgerlige regjeringssjanser eller Frps oppslutning», skriver den konservative Minervar-redaktør Nils August Andresen.

Politisk er han langt på vei enig med Listhaug. Derfor er han åpenbart fortvilet over at hun resultatmessig leverer «dårligere enn det man med rimelighet kunne forvente».

Bryter Høyre-tradisjon

Det er da heller ikke resultatene som opptar politikere av Sylvi Listhaugs type. Det sentrale er hvilken effekt deres utspill har på velgerne. Hvilket inntrykk som fester seg. For konfrontasjon og spissformuleringer virker. Det skiller venner fra fiender. Og det skaper begeistring i flokken av meningsfeller. Da er det revnende likegyldig om det bringer nasjonen fremover.

Slikt er slett ikke unikt i politikkens verden. Men det har aldri tidligere vært norsk statsrådspraksis. Og det må smerte Erna Solberg dypt. Både fordi hun er blant de fremste til å advare mot å skape unødvendige konflikter og dyrke fordommer. Men også fordi Høyre har en lang tradisjon for å bidra til sameksistens mellom ulike grupper i samfunnet vårt.

Det norske tillitssamfunnet bygger nettopp på at nasjonens ledere ser den langsiktige betydningen av dette.

Siv Jensen i skyggen

Siv Jensen står overraskende beskjedent i skyggen av Sylvi Listhaug. Det er da også åpenbart at de representerer to helt ulike retninger i dagens Frp. Det er da heller ingen tilfeldighet at Carl I. Hagen skryter uhemmet av Sylvi Listhaug mens denne nestoren over alle landets partinestorer knapt får seg til å si et eneste hyggelige ord om Frps partileder.

Høyst ufrivillig har Høyre tildelt selv en rolle i denne maktkampen. Det sier mye at Erna Solberg mektig stabssjef, nylig avgåtte Julie Brodtkorp, aktivt brukte Listhaug-spøkelset i de dramatiske budsjettrundene før jul. Statsministerens fortrolige kvinne argumenterte overfor Venstres leder med at Sylvi Listhaug kunne bli ny Frp-leder hvis regjeringen falt, ifølge Dagens Næringsliv.

Ble hjemme-alene-fest

Erna Solberg har nok ingen makt over dette. Hun har sluppet ånden ut av flasken. For det ble likevel hjemme-alene-fest i hennes regjeringstid. Derfor har hun forandret både norsk politikk og partiet Høyre.

Det kommer til å hefte ved Erna Solbergs politiske ettermæle. Hun har fått en nisse på lasset. Og den kommer til å flytte med henne om det blir fire nye år som statsminister.

Les mer om

  1. Stortingsvalg 2017
  2. Erna Solberg
  3. Sylvi Listhaug
  4. Høyre (H)
  5. Stortingsvalg 2017