Kommentar

Ikke gjør som terroristene vil | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Kommentator

Inge Grødum

Hva er viktigst i møtet med ondskap som den i Manchester, et varmt hjerte eller et kaldt hode?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nå igjen, altså: Minst 22 er drept, mange av dem barn. Enda flere er såret, mange vil bli merket for livet. Hundrevis av sørgende sitter tilbake. Usikkerhet og redsel sprer seg i en hel by. Den islamske stat (IS) har påtatt seg ansvaret.

Det er det umiddelbare, overordnede ved tragedien i Manchester. Så det underordnede, som er viktig likevel: Hvordan skal alle som ikke er direkte berørt, reagere?

Nok en gang skriver jeg om terror. Det skjer med ulyst, ikke bare fordi temaet er ubehagelig, men fordi jeg må gjenta meg selv: Ja, det er et spørsmål om innvandrings- og integreringspolitikk. Ja, politiet må ha ganske vide fullmakter til overvåkning. Ja, personer som er i søkelyset for ekstremisme må håndteres, eventuelt utvises, i tide.

Men ingenting blir bedre av at angsten løper løpsk, at det drives klappjakt på muslimer og at vi glir videre inn i George Orwells dystopiske overvåkningssamfunn, beskrevet i romanen 1984.

De to første «tiltakene» vil bare gagne terroristene, det siste vil innebære at vi ikke lenger har et samfunn verdt å beskytte.

Les også

Manchester-angrepet skjer under tre uker før britene går til stemmeurnene. Det kan styrke statsminister May.

En ild som må brenne ut

I bunn og grunn er vår tids jihadisme en ild som må brenne ut, akkurat som for eksempel den separatistiske terroren og den røde terroren i Europa for få tiår siden.

Så vidt jeg husker, ville britene ikke bekjempe terroren fra Den irske republikanske hær (IRA) i Nord-Irland ved å gjøre alle irer til fiender eller ved å ha et kollektivt følelsesutbrudd hver gang gruppen sprengte en bombe.

Tvert imot, britene holdt fast ved sitt gamle slagord keep calm and carry on, akkurat som ordføreren i Manchester oppfordrer til nå.

Løsningen på trusselen fra Røde Armé Fraksjon (RAF) i Vest-Tyskland var heller ikke å gjøre alle på venstresiden til fiender.

Les også

Forrige gang det smalt i Manchester ble sentrum rasert, men livene spart

Årsaker og konsekvenser

Tvert imot, en del av løsningen er – nå som før – samarbeid med gruppene terrorister rekrutteres fra.

Min jobb som politisk kommentator er først og fremst å prøve å skrive noe fornuftig om politikken i det som skjer, det vil si mulige årsaker, konsekvenser og botemidler.

Ville terroristen i Manchester for eksempel påvirke utfallet av parlamentsvalget i Storbritannia om to uker? Kan konsekvensen bli mer hardhendt britisk sikkerhetspolitikk? Vil muslimer som bor i Storbritannia oppleve mer hatvold?

Når jeg konsentrerer meg om slikt, ikke om smellet, ofrene og følelsene, får jeg kjeft. Som oftest kommer den fra folk som er mer enn gjennomsnittlig redde for muslimer. Det er en del av jobben å ta imot.

«Ond saklighet»

En litt uvanlig variant, kom fra forfatter Lars Saabye Christensen på nettstedet forlagsliv.no. Han nevner meg ikke ved navn, men som «en kommentator i den dannete pressen».

Christensen har hengt seg opp i en setning fra en artikkel jeg hadde om drapet på en politimann i sentrum av Paris like før første runde av det franske presidentvalget: «Angrepet var så lite at det ikke nødvendigvis påvirker valget», skrev jeg.

Forfatterens kommentar: «Det er så saklig at det blir ondt.»

Christensen utbroderer anklagen i linjene forut: «Handlingene begynner i språket. Trivialiseringen avstumper oss. Årvåkenheten og empatien går i hvilemodus. Vi er i ferd med å bli gisler mellom kommersialismen og brutaliteten.»

Les også

Over 440 drept i terrorangrep i Europa siden januar 2015

Hva er alternativet?

Christensens innlegg handler ellers mest om forfatterrollen han selv prøver å spille, formodentlig i kontrast til den rollen avstumpede journalister som jeg spiller. Han mener at litteraturen «[…] må ta risiko, den må til og med risikere å bli uvenn med leseren, ellers er forholdet utilstrekkelig: hvis forfatteren prøver å gi leseren det man tror leseren vil ha, reduseres leseren til en kunde […]».

Ja vel, men tror Lars Saabye Christensen at det han kaller «ond saklighet» er noe jeg driver med for å bli populær hos leseren?

Mange vil, som han, mene at det er en fallitt å bli vant til terror, men jeg har til gode å se hva som eventuelt kan oppnås med det motsatte – og hva det motsatte er.

Les flere kommentarer av Frank Rossavik:

  1. Les også

    Elitene må forstå hvor landet ligger | Frank Rossavik

  2. Les også

    Ingenting er umulig i politikken, men nå er det vanskelig å se for seg annet enn at Merkel fortsetter | Frank Rossavik

  3. Les også

    Trumps mangel på hemninger og antenner er oppsiktsvekkende | Frank Rossavik

Les mer om

  1. Terror
  2. Manchester

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Lars Saabye Christensen nominert til Årets osloborger

  2. KOMMENTAR

    «Et tankeeksperiment: Si at ingen brukte ordet terror om drap og massedrap med muslimsk gjerningsperson»

  3. KRONIKK

    Jo, terrorfaren er høyere nå enn før, og radikalisering har noe med islam å gjøre

  4. SID

    En tidligere muslims bekjennelse

  5. DEBATT

    Feigheten er monumental

  6. VERDEN

    Storbritannia er «nervesenteret» for jihadistiske terrorister i hele Europa