Kommentar

Linn Ullmann og Christina Five Berg savnet sine mødre i oppveksten

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Ingrid Bergman fikk til sammen fire barn. Hun flyttet fra alle sammen. Her sammen med tre av ungen i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "Jeg er Ingrid". Another World Entertainment Norway

Nå kommer historiene om barn som føler seg sviktet av yrkesaktive mødre. Tåler vi å høre dem?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Norge er det risikabelt å kritisere yrkesaktive mødre. I løpet av kun to generasjoner er det moderne arbeidslivet blitt en selvfølge. De positive endringene i kvinnerollen er så åpenbare at vi helst vil høre minst mulig om slike barn som tar skade av avskjeder og adskillelse. For det er ikke noe reelt alternativ å gå tilbake til gamle morsroller og familiestrukturer.

Likevel kan vi bli nødt til å høre på barna. De har i hvert fall begynt å ytre seg. Det siste året er det kommet påfallende mange fortellinger om barn som føler seg sviktet av den yrkesaktive moren.

Disse barna er selv blitt godt voksne, ofte er de også yrkesaktive mødre. Og kanskje nettopp fordi de selv står midt i spenningsfeltet, kan de skildre konfliktene med blikk for begge parter.

Ikke gå!

«Ikke gå, mamma!»

Slik åpner den ferske boken om Kaci Kullmann Five, skrevet av datteren Christina Five Berg. Forfatteren slår an en sår tone for historien om en foregangsfigur i norsk politikk. Christina Five Berg skildrer hvordan hun som barn tviholder i morens ankler når hun skjønner at jobben står for tur, hvordan sinnet dunker i kroppen når moren forlater henne hos dagmamma:

«Var det min skyld at mamma gikk fra meg? Var hun ikke glad i meg?»

Det er en åpning som setter morens biografi i et helt spesielt perspektiv. Politikerens liv blir sett og tolket av den svake part. Milepælene og nederlagene i morens liv vektes hele veien mot datterens savn. Det gjør Kaci, min mamma (Aschehoug) til et uvanlig politikerportrett.

Les intervjuet med mor og datter:

Les også

Det er én ting Kaci Kullmann Five angrer på

I den grad det dreier seg om et oppgjør, er det likevel preget av forståelse. Christina Five Berg dokumenterer og anerkjenner morens innsats. Hun anerkjenner også hennes kvaler: «Kaci drev en evig balansegang i dårlig samvittighet,» heter det i et kapittel med overskriften «Minuttregnskapet».

Når verden kaller

Linn Ullmann er datter av den største kvinnelige pionéren i norsk film— og teaterliv.

Det finnes selvbiografiske trekk i flere av hennes romaner, men for første gang velger Ullmann nå å si det like ut: De urolige handler om den helt spesielle oppveksten hun har hatt som barn av Liv Ullmann og Ingmar Bergman.

Boken åpner vel å merke med en liten prolog om hukommelsens flyktige og konstruerte karakter. Derfor er De urolige (Oktober) en roman. En roman som svir. Ullmann skildrer seg selv som et desperat barn med et angstfylt forhold til morens stadige reiser og utenlandsopphold. Den lille jenta utvikler aversjon mot barnepiker, lengter seg syk etter rikstelefoner og andre livstegn.

Anmeldelse av De urolige

Les også

Linn Ullmann runder av bokhøsten med en av årets sterkeste beretninger

Heller ikke denne fortellingen forsøker å unngå morens perspektiv. Faktisk går Ullmann til det uvanlige skritt å vekke leserens forståelse for morens strev med det urolige barnet. Ja, den voksne forfatteren ser så vel barnet som moren utenfra: «Moren må finne ut hvordan hun kan holde orden på hopen av knokler og munn og knær og regulering og utgifter og alt dette som klenger og avviser og er hennes ansvar.»

Noe annet var mer interessant

Linn Ullmann skildrer en morsfigur som er oppslukt av sine egne kunstneriske muligheter. Og typisk nok er det barn av kunstnermødre som oftest forteller om opplevelsen av å bli forlatt. Kvinner i samme bransje som Liv Ullmann må nødvendigvis ha seriøse utenlandsopphold om de skal gjøre en internasjonal karrière.

Den kinoaktuelle dokumentarfilmen om Ingrid Bergman (1915–1982) forteller ekstremversjonen: Da Bergman, mann og datter bor i USA på 1940-tallet, har hun base langt fra familien. På 1950-tallet flytter hun til Italia og får tre barn med Roberto Rossellini. Heller ikke disse ungene bor hun sammen med fast.

Alle fire barna blir inngående intervjuet i Jeg er Ingrid . Det sterkeste vitnesbyrdet kommer fra den eldste datteren. Mor synes tydeligvis noe annet var mer interessant enn å være sammen med barn, sier Pia Lindström.

Anmeldelse av Jeg er Ingrid :

Les også

«Ingrid Bergman kan ha vært et av klodens mest sjarmerende mennesker»

En både morsom og hjerteskjærende scene viser hvordan moren vinker ungene farvel etter et besøk på hennes hytte i den svenske skjærgården. Ungene skal tilbake til Italia. Ingrid Bergman sitter på brygga og gråter litt. Men i neste øyeblikk slår hun opp et kjempesmil. Det var bare skuespill. Det er slett ikke trist at de drar.

Når mor er mystisk

Datteren til den amerikanske jazzsangerinnen Nina Simone (1933–2003) forteller en beslektet historie i den ferske Netflix-dokumentaren What Happened, Miss Simone?

ta28a385-c7ABCjK3CI.jpg

«Jeg var en pokker så god mor,» sier Nina Simone. Men datteren skildrer en kvinne som var oppslukt av egne prosjekter – og demoner. Lisa Simone Kelly hadde tretten dagmammaer på 7 år. Nærmest på impuls flytter moren til Afrika da datteren er i tenårene.Så disse kvinnelige pionérene gjorde ganske enkelt det samme som menn har gjort til alle tider? Setter egne ambisjoner og interesser over familielivet?

I hvert fall er det påfallende at den fraværende yrkesmoren blir interessant på en måte som tidligere har vært forbeholdt fedre. Kulturhistorien er full av sønner som tar et rasende oppgjør med selvbevisste, autoritære eller suverene fedre. Derfor er «fadermord» et sentralt begrep i kunsten.

I kraft av å være en uhåndgripelig figur får også mor «mystiske» kvaliteter som egner seg for kunstnerisk bearbeiding.

Prøving og feiling

Alle disse historiene er imidlertid fortalt av barn som vokste opp i perioden 1940–1980. De stammer altså fra pionértiden for kvinnelig yrkesdeltagelse. Og som med all annen pionérvirksomhet kan man i ettertid fastslå at det var mye prøving og feiling og mangel på nettverk for ambisiøse kvinner. De måtte rette seg etter et arbeidsliv formet av menn.

Mye er forandret, men to nyere norske spillefilmer legger en lignende problematikk til vår egen tid: Hovedkarakteren er krigsfotograf i både Tusen ganger god natt (Erik Poppe) og Louder Than Bombs (Joachim Trier). De føler større tilhørighet til jobben enn hjemmet.

Les anmeldelsen av Tusen ganger god natt :

Les også

Årets beste norske film

En nøkkelscene i Tusen ganger god natt viser hvordan tenåringsdatteren holder et skoleforedrag om morens bilder av afrikanske flyktninger. Moren selv (spilt av Juliette Binoche) er plassert bak alle de andre foreldrene, nærmest i døren, som om hun ikke kan vente med å komme seg på jobb.

Moderne hverdagsliv

Da er vi plutselig over i en moderne hverdagssetting selv hengivne mødre kan havne i. Hvem som helst kan vel komme akkurat for sent til å få med seg barnets replikker på en juleavslutning. Hvem som helst kan måtte løsrive seg fra et skrikende barn i barnehagen.

Og det er kanskje den største tankevekkeren i denne raden av ferske fortellinger fra barnas perspektiv: Mens det klassiske fadermordet er et opprør mot den sterke part, er fortellingene om mor preget av bitre fraværserfaringer. Negative opplevelser av adskillelse og oppbrudd synes å være den beste grobunn for tvetydige morsportretter. Og derfor er det bare første fase vi nå opplever, i det som kommer til å bli et stadig mer fasettert bilde av yrkesaktive mødre.

Lisa Simone Kelly:

Les også

- Min mor gjorde så godt hun kunne.

Anmeldelse av Louder Than Bombs :

Les også

«Et av de vakreste utløpene for sorg jeg har sett på film»

Les mer om

  1. Kultur
  2. Film
  3. Litteratur
  4. Oppvekst

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Det er én ting Kaci Kullmann Five angrer på

  2. NORGE

    Rikspolitikk, EU-debatt og hårspenne: Slik var Fives liv

  3. KULTUR

    Ingunn Økland: Vi har ikke vondt av et kritisk blikk på Ingmar Bergman som «kulturmann» og opphøyd geni

  4. A-MAGASINET

    Olav Svarstad Haugland: – Jeg syntes jo mor var verdens beste person. Og så ble hun karakterisert så stygt.

  5. KULTUR

    Agnes Henningsen var en pioner i erotikk og litteratur. Hun bør få en renessanse. Les Ingunn Økland

  6. A-MAGASINET

    Linda Boström Knausgård: – Jeg har ikke følt meg utlevert av ham