Kommentar

Norge kan ikke kjøpe seg ut av ensomheten | Helene Skjeggestad

  • Helene Skjeggestad
    Korrespondent i Russland

Illustrasjon: Inge Grødum

Mange eldre kan hjelpe seg selv. Hvis de får muligheten.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I en ganske vanlig leilighet i et ganske vanlig område på en ganske vanlig dag i Oslo møtte en fotograf og jeg «Anna».

Vi skulle snakke om hva hun synes var vanskelig med å bli eldre.

Da jeg ringte henne for å avtale møte, sa hun at jeg kunne komme når som helst.

Vi ble enige om en dag, og før vi avsluttet samtalen, la hun til:

«Det er forresten bursdagen min, så det er fint at noen har lyst til å komme på besøk.»

Med nyinnkjøpte bursdags-wienerbrød møtte jeg tilværelsen alle håper de skal slippe:

Å være helt klar i hodet, men ingen å dele tankene med. Å ha bein som fungerer, men ingen å spasere med. Å tilbringe dager uten å høre sin egen stemme.

Ensomheten

Jeg fikk av ulike årsaker aldri brukt møtet med Anna i en artikkel. Men med jevne mellomrom tenker jeg på henne.

Hun representerer en av de mange ensomme eldre som det ofte fortelles om, men som er vanskelige å hjelpe.

For hva kan egentlig gjøres med at 3 av 10 over 80 år føler seg ensomme?

«Noen» må fikse det

I velferdssamfunnet Norge går tankene fort til det offentlige. Man kan tenke seg en løsning der det brukes mer penger på å utdanne helsepersonell som har mer tid, eller få på plass mer omfattende offentlige besøksordninger.

På lang sikt er det en dårlig løsning å betale seg ut av ensomheten. Regnestykket går ikke opp, tydeliggjort av flere år med eldrebølge-debatt.

Det blir trangere tider økonomisk, og ingenting tyder på at fagpersonell vil få bedre tid i tiden fremover.

I 2026 blir det store barnekullet fra 1946 80 år. Ifølge en rapport fra SSB fra juni 2016, kan pleie- og omsorgstjenesten ha behov for nesten 100.000 flere årsverk.

Det blir behov for knallharde prioriteringer innenfor helse- og omsorgsfeltet, og realiteten er at man kan ikke betale fagpersonell for å drikke kaffe med de eldre. I hvert fall ikke uten å gjøre noe drastisk med skattenivået.

  • Dette kan økonomiredaktør Ola Storeng inn og ut. Les hans kommentar: Helse- og omsorg blir velferdsstatens akilleshæl.

«De pårørende» må ta ansvar

Den viktigste motgiften mot ensomhet er familie.

Allerede bidrar pårørende med 90.000 årsverk, men mange sliter seg ut.

Ifølge Regjeringens nye kvalitetsreform for eldre, yter kommunene i dag en for liten innsats før de eldre blir lagt inn på sykehjem. Det fører til at pårørende bruker i snitt 20 timer i uken på å pleie sin gamle mor eller far i ukene før sykehjemsinnleggelse. Etter at den gamle har fått plass, er mange så utslitt at de bare er på besøk tre timer i uken.

Konklusjon: De pårørende må få mer hjelp tidligere slik at de kan bidra også etter sykehjemsinnleggelse.

Men hva med dem som ikke har pårørende?

Den rosa elefanten i samtalen med Anna, var familien hennes. Hun hadde flere barn, men så dem nesten aldri.

Jeg aner ikke hva som har skjedd mellom henne og barna eller hvorfor de ikke snakker sammen.

Men resultatet er at hun var alene – til frokost og til middag var hun den eneste gjesten, og hun orket bare å spise brød til alle måltider.

Etter en hofteoperasjon fikk hun hjemmehjelp. Denne var innom og smurte på skivene. Var alltid hyggelig, men hadde ikke tid til å sette seg ned.

Ubenyttet ressurs

Det Anna så frem til var å få besøksvenn hver fjortende dag. De frivillige gjorde noen av dagene hennes lysere.

Tankene mine gikk derfor til henne under Mental Helses årskonferanse sist uke. Temaet var eldre og psykisk helse, der blant annet ensomhet og frivillighet ble diskutert.

Én ting er at helseteknologi kommer til å gjøre det lettere for flere å holde kontakten med hverandre lenger. Men mens vi venter på teknologien, sitter Norge på en ubenyttet ressurs.

De kan hjelpe seg selv – og andre

For riktignok blir det flere eldre som lever lenger. Men mange eldre har også flere friske leveår, ifølge helseregnskapet til SSB som ble lagt frem sist uke.

Disse leveårene er i dag ikke fullt utnyttet.

Det får en ny dimensjon når man vet at i tillegg til familie, er mestringsfølelse en av de viktigste motgiftene til ensomhet.

I en spørreundersøkelse fra Respons Analyse på oppdrag fra Mental Helse, svarer 40 prosent av de spurte over 55 år at de ønsket å delta i arbeidslivet utover fylte 67 år. Blant de over 75 år, skulle halvparten ønske de hadde mulighet til dette.

Mental Helse har derfor invitert næringslivet, det offentlige og frivilligheten til et felles løft for å utnytte de eldres kompetanse gjennom det som har fått navnet FRI- folkebevegelsen for et aldersvennlig samfunn.

Det er å håpe at de lykkes.

For det sitter en gruppe pensjonerte mennesker over hele landet og venter på å få lov til å bidra – på felles møteplasser, som besøksvenn, som organisatorer og mentorer.

Kanskje er Anna en av dem?

helene@aftenposten.no

Snapchat: Skjeggesnap

Flere kommentarer av Helene Skjeggestad:

  1. Les også

    De elevene som trenger mest hjelp, får det dårligste tilbudet. Slik kan ikke Skole-Norge fortsette.

  2. Les også

    Kampen mot retusjering er ikke nok. Det er ikke der vi vinner krigen mot kroppspresset.

  3. Les også

    Ungdomstiden er ikke en sykdom

  4. Les også

    Nå trenger også «livets harde skole» et kompetansebevis

Les mer om

  1. Eldreomsorg
  2. Eldrebølge
  3. Ensomhet
  4. Psykisk helse

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    «Hvis kvinnene ikke begynner å føde flere barn, går staten til slutt tom for penger.»

  2. KOMMENTAR

    «Jeg forventet at vår metode ville starte en diskusjon. Men det er helt stille. Null respons.»

  3. KOMMENTAR

    Mange av velgerne Ap skal vinne fra Høyre, lever greit med bestemor på anbud

  4. KOMMENTAR

    Forestillingen om den «psykt flinke generasjonen» må begraves

  5. KOMMENTAR

    Vi elsker velferdsstaten. Kan vi slippe regningen?

  6. KOMMENTAR

    Det ordner seg ikke alltid for snille gutter. Det må noen tørre å si | Ingeborg Senneset