Kommentar

Nå må Utøya-striden løses | Per Anders Madsen

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

Utøya. Alle parter bør kunne samle seg om forslaget om å reise et minnesmerke på Utøya-kaia. Jan Olav Nesvold NTB/Scanpix

Forslaget om å flytte 22. juli-minnesmerket til Utøya-kaia er konstruktivt. Striden bør bilegges.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Alle involverte bør gripe forslaget om å flytte minnesmerket til Utøya-kaia med begge hender. Naboene og Velforeningen fordi de får innfridd sitt hovedkrav om å flytte det bort fra Sørbråten.

Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) fordi en skakkjørt prosess krever omstart og nye innspill.

Og begge parter fordi søksmål og rettslig oppgjør er håpløst. En rettssak mot staten for å få stanset et nasjonalt minnesmerke for 22. juli? Jeg kan vanskelig tenke meg et tristere uttrykk for at samholdet og solidariteten som ble lovprist så høyt etter terrorangrepet, ikke klarer å motstå trykket fra en mer motsetningsfylt og småligere hverdag.

AUF, Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene og historiker Tor Einar Fagerland har undertegnet forslaget som Sanner mottok torsdag. Sammen med arkitekt Atle Aas har Fagerland vært sentral i utformingen av 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet. Disse to har dessuten bistått AUF i arbeidet med å etablere læringssenteret Hegnhuset og minnestedet Lysningen på Utøya.

Hviler på fysiske spor

Det fremgår tydelig av forslagsstillernes kronikk hvilken betydning de mener det har at et minnesmerke plasseres på et åsted for hendelsene. Ikke i nærheten, ikke like ved. Men selve stedet.

Dette er ikke nytt. Da styringsgruppen for nasjonale minnesmerker i april 2012 foreslo å plassere hovedstadens 22. juli-minnesmerke ved Nisseberget i Slottsparken, kom protestene med en gang: «Hva har Slottsparken med 22. juli å gjøre?»

En meget forståelig reaksjon.

For et par år siden besøkte jeg Ground Zero i New York. Museet som i stor detalj forteller historien om terrorangrepet 11. september 2001, gir minner for livet. Men den sterkeste opplevelsen er utvilsomt å stå ved den lave muren som rammer inn tvillingtårnenes bakkeavtrykk, med ofrenes navn inngravert og vann som stille og uten opphold renner ned langs kantene og blir borte i bakken under oss.

Her sto tårnene. Her falt de i grus.

Et monument i Central Park ville ikke gjort samme inntrykk, uansett hvordan det ble utformet.

Regjeringskvartalets 22.-julisenter bæres av samme grunntanke. Høyblokkens arr etter terrorbomben er en integrert del av senteret. Kunnskapsformidling og læringseffekt hviler på håndgripelige, fysiske spor. Dette gir unik nærhet til historien som skal fortelles.

Bøyer av

Striden om minnesmerket på Sørbråten har vært lang og vond. Allerede våren 2014 innrømmet Sanner at prosessen hadde vært dårlig, og han beklaget at naboene ikke var blitt involvert. I fjor høst prøvde han å komme dem i møte ved å si seg villig til å forkaste Jonas Dahlbergs omstridte monument.

Nå er han etter alt å dømme villig til å bøye av også i stedsvalget. Å unngå en opprivende rettssak er et tungt motiv.

Fagerland, som har forsket spesielt på minnesteder og kulturarv, har spilt en nøkkelrolle i kulissene i arbeidet med å komme rundt den fastlåste konflikten. Alt tyder på at forslaget om Utøya-kaia er drevet fram av ham og Aas. Som rådgivere for departementet, og uten noen rolle i selve konflikten, har de kunnet forsyne Sanner med argumenter for at plassering på Utøya-kaia ikke er noe nederlag. Tvert om, det er bedre egnet enn Sørbråten.

Fortsatt hindringer

Kaia er en del av fortellingen om 22. juli. Hit kom Breivik i sin politiforkledning. Her snakket han med vaktene fra AUF. Her fikk han tilkalt «Thorbjørn», herfra dro han over til øya. Og hit kom skadede og dypt traumatiserte ungdommer mens massakren fortsatt pågikk og i timene etterpå.

Alle hindringer er ikke ryddet av veien. Noen av naboene er fortsatt misfornøyde. De truer fortsatt med rettssak.

Det ligger imidlertid an til at et minnesmerke på Utøya-kaia ikke blir så dominerende. Kaia skal fortsatt fungere som kai. Plasseringen slår bro til 22. juli-senteret i Regjeringskvartalet og til minnestedene ute på øya. Dette er i seg selv meningsbærende og taler for en lavmælt utforming.

Det er dessuten grenser for hvor mye motstand naboer kan yte mot noe som tross alt er et nasjonalt minnesmerke.

Stedsbestemt utforming

Dahlgrens monument hadde åpenbare kvaliteter. Hakket i odden uttrykker et tomrom, et fravær, et sår som aldri kan leges fullt ut – et talende bilde på det tapet 22. juli betyr for så mange.

Men monumentet er tilpasset Sørbråten. På Utøya-kaia kan minnesmerket bli langt mer lavmælt fordi kaia selv er et minnested. Derfor må det kunne aksepteres av alle.

  1. Les også

    Utøya-naboer kritiske til nytt forslag om minnested: – Rettssaken går som planlagt

  2. Les også

    Les kronikken der forslaget om å plassere minnesmerket på Utøya-kaia blir nærmere begrunnet.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. AUF
  3. Utøya
  4. 22. juli-minnesmerket

Relevante artikler

  1. KULTUR

    22. juli-minnesmerket etableres på Utøya-kaia

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Et konstruktivt Utøya-utspill

  3. KULTUR

    AUF og 22. juli-støttegruppen gir opp omstridt minnesmerke på Sørbråten

  4. KULTUR

    Foreløpig prislapp på 22. juli-minnestedene: 10,2 millioner kroner

  5. KULTUR

    Utøya-naboer kritiske til nytt forslag om minnested: – Rettssaken går som planlagt

  6. KULTUR

    22. juli-minnesmerket: Frykter at kunstnerne blir satt på sidelinjen