Kommentar

En uhelbredelig diagnose?

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

img283-XBueRW1sRc.jpg

Det går et spøkelse gjennom Europa. Nå viser det seg frem i det svenske folkhemmet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Like før det svenske sjokkvalget brukte den danske storavisen Jyllands-Posten to sider på det den kalte «Svensk-dansk politisk ordbog». Et av begrepene som måtte oversettes i ordboken, var «politisk korrekt»:

«Her hjemme er vi ikke i tvil om, at politisk korrekt ikke er positivt ment, men i Sverige er det en ros.»

Nøyaktig det samme kunne vi her i Norge slått fast. Og slik kan dette stå som et meningsfylt, om enn utilstrekkelig, stikkord for den fortvilelse det etablerte Sverige denne uken har møtt valgresultatet med. Det utfordrer jo en nasjonal identitet som liker å fremstille seg som åpen og inkluderende, og viser frem et Sverige som har «gått seg vill i sin egen velvilje», for å låne filminstruktøren Ruben Östlunds beskrivelse.

Velkommen, Sverige!

Vi andre kan si et velkommen etter. Velkommen til Europa! Et Europa der den politiske debatten i stadig stigende grad lar seg prege av oppblomstringen av en mangfoldig flora av nye bevegelser og partier som utfordrer nasjonal konsensus og etablert tenkning.

Les også:

Les også

Det nytter ikke å vise finger til Sverigedemokratarna

Det er en enorm forskjell på disse partiene. Forskjeller som speiler landenes historie og politiske kultur. I noen land spilles det på en slumrende nasjonalisme som vekkes til live. I en rekke nasjoner er det oppstått livskraftige høyreradikale eller høyrepopulistiske partier. I noen land finner vi partier der linjene trekkes bakover til en tankegang med røtter i fascismen, ja, til og med nazismen.

Autoritær dragning

For Europa-kartet er fylt av høyreradikale og høyrepopulistiske bevegelser på fremmarsj. Mange av disse har suksess i land der vi på 70-tallet så kraftfulle bevegelser som svermet for autoritære kommunistiske strømninger.

Vårt hjemsøkte kontinent er slett ikke ferdig med dragningen mot det autoritære, slik vi så ofte later til å tro.

Det politiske jordsmonnet gir seg utslag av så mange slag. Og her i Norden er heldigvis dette jordsmonnet skrint for de verste utslagene av denne europeiske bølgen.

Men om de nye bevegelsene er bygget over høyst forskjellig politisk og nasjonal lest, så er deler av grunntonen gjenkjennelig:

Innvandringsmotstand. Utenforskap. Mistillit. Offerrolle.

Nytt raseri

Det er innenfor disse fire begrepene forklaringen på det nye, europeiske raseriet er å finne. Og det er derfor dette de etablerte politikerne må forstå rekkevidden av — før det er for sent. Det nytter ikke å tro at det vi nå opplever, går over av seg selv. Derfor bør samtalen om hvordan vi møter denne utfordringen være selve debattenes debatt.

Les også:

Les også

Det er lov å elske sitt land

I de nordiske landene tror vi på dialog. Det bør vi fortsatt gjøre. Men det hender at konfrontasjon er forutsetningen for en ærlig dialog. Den har vi slett ikke vært like flinke til å ta. Og vi har vært usikre på når det er riktig å ta den — både i møte med våre egne nasjonale fordommer og i grenseoppgangen mot urovekkende trekk i våre nye multietniske samfunn.

Religionens plass i samfunnsrommet er bare ett av mange ladede eksempler på nødvendigheten av å trekke grenser. Nye former for kulturkollisjoner i våre liberale samfunn, er et annet. Kampen om arbeidsmarkedet er et tredje.

Lang vei å gå

Vi har en lang vei å gå. Og det er ikke gitt at diagnosen lar seg helbrede.

For dette betyr jo også en erkjennelse av at vi lever i den mest dramatiske folkevandringstiden i Europa på over 1400 år. Vi må forstå at trykket mot Europa bare vil øke. Ikke minst fordi det bygger på en usvikelig menneskelig logikk: Til alle tider har mennesker søkt mot områder med et bedre utkomme for seg og sin familie. Ingenting er mer naturlig, men det er heller ingenting som kan være mer problematisk.

Det er dette europeiske dilemma også vi her i Norden er en så uløselig del av. Og for å si det som det er: Det finnes ikke mye sympati i resten av Europa for at vi i det søkkrike, velorganiserte og ryddige Norden skal overlate vår del av utfordringen til andre.

Dette er krevende. Meget krevende. Og Sverigedemokraternas brakvalg er bare et siste av mange tegn på akkurat dette.

Outsiderens seier

«Mumling og taushet er ikke svaret på fremmedfiendtlighet,» lød statsminister Fredrik Reinfeldts bannbulle mot Sverigedemokraterna under fjorårets Almedalsveckan. Et parti som ikke vil noe med sin politikk, bare «bringe inn hatet», som han formulerte det.

Det står respekt av kompromissløsheten, selv om den bidro til å bane vei for et svensk riksdagsvalg med bare tapere. På valplassen sto Sverigedemokraterna igjen som eneste seierherre. Det er et nederlag, både for Sverige og for den isoleringsstrategi som så konsekvent ble fulgt overfor nykommeren.

Les også:

Les også

Sverigedemokraterna - hvem er de egentlig?

Vi har sett det samme i land etter land. Like mislykket er den. For jo mer de etablerte partiene insisterer på å gjøre outsideren til en utstøtt pariakaste, jo sterkere etableres dennes posisjon som det eneste virkelige alternativet til en politikk mange er sinte på. Dette handler ikke om å adoptere et virkelighetsbilde eller en retorikk. Det handler om å være realistiske nok til å innse at man ikke kan blir kvitt problemene ved å tie dem ihjel. Slikt etterlater bare et stort, gapende hull i debatten. Og det hullet fylles med protestpartier.

Et tidsskille

I Sverige har det denne uken vært mange små tegn til en forsiktig selvransakelse. For «ingen kan rimeligvis tro at alle disse SD-velgerne er rasister, hvis røst det overhodet ikke er verdt å lytte til», som den tidligere lederen for Fredriks Reinfeldts eget parti, Ulf Adelsohn, skriver I Dagens Nyheter.

Og han fortsetter: «Vi vet også at mange støtter SD av den enkle grunn at det er tabu å diskutere innvandrings— og flyktningespørsmålet».

Årets riksdagsvalg er et tidsskille. Nå blir det nødvendig med nye tanker og nye strategier. Kanskje det også kan være verdt å diskutere en fornyelse av det politiske språket. Kanskje man skal begynne med betydningen av begrepet «politisk korrekt»?

Plaster på såret

Men det finnes et slags plaster på det nasjonale såret hos vårt tidligere broderfolk. For hvem vil du ha som naboland? Dette spørsmålet ble nylig stilt av meningsmålere i Sveits. Svaret var krystallklart: 66 prosent av sveitserne satt Sverige øverst på listen over ønskeland.

Det kan være påskuddet for å skrive noe som altfor sjelden sies: Vi her i Norge er utrolig heldige med vår viktigste nabo.

Les flere kommentarer av Harald Stanghelle:

Les også

  1. «Takk og lov for at Erna Solberg ikke er triggerhappy»

  2. «Den norske kirkes historie bygger på en bevisst historieforfalskning»

  3. Dialog er krevende, mens boikott er lett

  4. Oslos knuste OL-drøm

Les mer om

  1. Kultur