BAK FORSIDEN: Da terrortiltalte Philip Manshaus kom inn i rettssalen til første dag av hovedforhandlingen i Asker og Bærum tingrett, var det ikledd svart dress og slips.
I noen sekunder, mens han vet at alle ser på ham, gjør han et OK-tegn med høyrehånden. Tegnet er blitt en høyreekstremistisk hilsen. Et symbol for «white power»: hvit makt. Manshaus vet trolig at kameraene fanger det opp, og at bildene vil bli vist i mediene.
Aftenpostens lesere har sterke meninger om rapporteringen av denne saken, og de lar (heldigvis) høre fra seg. Selv om vi styrer etter presseetikken, er det ikke en endelig fasit på hvordan det skal skje.
Vi skal forklare leserne hva som skjer i rettssalen, inkludert hvilke syn den tiltalte har på samfunnet og hva som gjør dem så farlige, og hva som skjer når en ung mann radikaliseres så kraftig at han begår et terrorangrep. Og på den andre siden skal vi unngå å bli et forlenget talerør og en scene for de ekstreme holdningene radikaliseringen har skapt.
Mange etiske utfordringer
Hva er vesentlig og relevant informasjon, og hva er det ikke? Hvordan skal vi omtale vurderingene som er gjort av de rettsoppnevnte sakkyndige psykiaterne i saken?
I hvor stor grad skal vi ta hensyn til de etterlatte og pårørende som mistet en datter, og de fornærmede som ble skadet da Manshaus angrep Al-Noor Islamic Centre i Bærum?
Vi prøver å være forberedt
Vurderinger som dette har vi i Aftenposten-redaksjonen diskutert i forkant for å være forberedt. Vi har bevisst valgt å bruke mest mulig indirekte sitater og færre direkte sitater. Vi forsøker å sette de mest ekstreme påstandene og utsagnene i en kontekst med alle nødvendige forbehold innbakt i teksten. Vi beskriver det som skjer, men bør sette ting mest mulig i kontekst.
Dersom han gjør nazihilsen, er det et sentralt bildebevis for at han støtter en ideologi. Det er viktig å vise frem, men vi trenger ikke å gjenbruke det flere ganger.
Ulike vurderinger
Samtidig er det vanskelig å være helt forberedt. Tempoet er høyt. Vurderingene må gjøres raskt. Det er ikke slik at alle mediene velger samme linje her, for eksempel i vurderingen av hvilke bilder som skal brukes på frontene. Dagbladet argumenterte for å vise at Manshaus gjorde tegnet med begrunnelse at det har stor offentlig interesse å vise hva Manshaus gjør i retten. Aftenposten og flere andre aviser valgte å ikke vise det på sine forsider, men inne i artiklene.
Endring gir nye utfordringer
Det er ikke første gang norske medier står overfor vanskelige etiske spørsmål der en terrortiltalt har ønsket å bruke sin forklaring og tid i retten til å fremme sin sak foran kameralinsene og i offentlighetens lys.
I rettssaken mot 22. juli-terroristen Anders Behring Breivik i 2012 var de etiske utfordringene store.
Det var ikke bare en terrorist som ønsket å bruke rettssalens scenegulv for alt det var verdt, men en terrorist som også hadde et ekstremt budskap som på alle måter kunne oppleves som støtende for etterlatte, pårørende, overlevende og det demokratiske samfunnet vårt som helhet.
Mange likheter med 2012
Og om du ser på Breivik og Manshaus i rettssalen, er det mange slående likheter både i holdningen, formen i språket, personligheten og fremtoningen i offentligheten.
Mens bildet av det nynazistiske miljøet i 1990-årene var unge voldelige snauskaller som løp rundt, representerer på mange måter Breivik, og ikke minst Manshaus, en ny type høyreekstreme.
Og de skaper også nye utfordringer for hvordan vi i mediene skal omtale det de sier og gjør.
De ønsker å fremstå beleste, dannede, intellektuelle og kalde. For å legitimere det de har gjort eller sitt ekstreme budskap refererer de til historisk og ny litteratur, ulike tekster og historiske hendelser. Ved hjelp av mange fremmedord sprer de bevisst budskap og holdninger. Det skaper utfordringer i presseetikken.