Kommentar

Globalisme under angrep | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

FNs hovedkvarter i New York. Foto: CARLO ALLEGRI / Scanpix

Kanskje kan følelsen av ikke å bli tatt med på råd forklare motstanden mot FNs migrasjonspakt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På ett vis kan man kalle FNs migrasjonsplattform en flopp allerede. Hele ideen med dokumentet er å uttrykke politisk vilje til samarbeid om migrasjon. Men tydeligere enn noen gang er det at viljen vakler i halve Vesten.

USA, Australia, Israel, Italia, Østerrike og det meste av Øst-Europa vil ikke være med. I store deler av Europa for øvrig er landenes tilslutning omstridt. For eksempel har danskenes integreringsminister Inger Støjberg nektet å reise til Marrakech. I Belgia utløste saken nesten regjeringskrise. Her hjemme signaliserte også Frp sin første dissens, etter fem år i regjering.

Likevel blir dokumentet vedtatt ved akklamasjon på toppmøtet i Marrakech i dag. Norge og en rekke andre land gir sin tilslutning med flere forbehold. Det er ikke noe ideelt utgangspunkt for den videre prosessen, hvor enn den måtte gå.

Ambisjoner om endring

Mens forsvarerne av plattformen gjerne har nedtonet alvorligheten av å slutte seg til, er det et faktum at FN har ambisjoner om å endre den globale migrasjonsforvaltningen. Uansett hvor lite juridisk bindende plattformen er, er tanken å forbedre samarbeidet, byrdefordelingen og forvaltningen av global migrasjon. Det vil jo – forhåpentlig – få konsekvenser.

Bakteppet er blant annet flyktningkrisen i Europa.

I en erkjennelse av behovet for å få bukt med ukontrollert migrasjon, signerte samtlige 193 FN-land en omfattende erklæring om håndtering av migranter og deres rettigheter i 2016. Neste steg var å lage et rammeverk som skulle gi «økte muligheter for trygg, velordnet og lovlig migrasjon». Det er dette som nå har fått navnet FNs migrasjonsplattform.

Men i praksis ser det ut til at mange land egentlig foretrekker ukontrollert migrasjon. Spesielt dersom alternativet på noen måte kan gi en sjanse for økt innvandring til eget land.

Fremskrittspartiet vil for eksempel reforhandle internasjonale avtaler knyttet til migrasjon. Da er det merkelig å ville melde seg ut av den prosessen som er nærmest å kunne lede til noe slikt.

Ikke veldig utbredt motstand

Motstanden på politisk nivå gjenspeiler uansett en folkelig motstand som har gitt seg til kjenne, ikke minst på internett. Den er rett nok ikke veldig utbredt. En meningsmåling offentliggjort av Resett viste at kun åtte prosent var motstandere av at Norge skulle skrive under. Blant disse synes motstanden dog til tider rødglødende.

Erna Solberg (H) måtte stenge Facebook-veggen sin etter å ha forklart sin støtte til avtalen – det ble for mye sjikane og trusler der.

For å si det forsiktig, fremstår en god del av kritikken litt uopplyst. Det er åpenbart mye skremselspropaganda ute og går, som påstanden om at dokumentet vil åpne for at millioner av migranter plutselig skal kunne få lovlig opphold i Norge.

Anti-globalisme

Motstanden har flere dimensjoner.

Noe handler om skepsis mot internasjonalt samarbeid generelt. Andre virker å reagere mot avtalens grunnleggende positive tilnærming til migrasjon. Så er det også mer spesifikk kritikk av avtalens innhold. Formuleringen om å «utdanne pressen» er skadelig. Sindige Michael Tetzschner (H) har skrevet at det ikke er behov for flere ikke-bindende avtaler, men heller etterlevelse av avtalene som allerede finnes.

Men mer alvorlig: Det ligger nok også en opplevelse av ikke å ha blitt tatt med på råd bak en del av protestene.

Kanskje er det ikke internasjonalt samarbeid i seg selv som er galt, eller å legge til rette for migranter. Men når slike prosesser foregår nesten uten offentlig oppmerksomhet, uten at saken skal opp i nasjonalforsamlingen og uten at vi i mediene klarer å presentere klart hva dette egentlig er, rører det opp en mistillit til politikere, mediene og etablissementet generelt. Hva er det egentlig som bestemmes over hodene våre? Hvorfor har jeg ikke hørt noe om dette før? Hvorfor er det så selvsagt at dette er bra for Norge?

Liten vilje til reell politisk debatt

Prosesser som foregår på overnasjonalt nivå har ofte fått foregå i fred.

Men problematiseringene ser ut til å komme oftere nå. Det var nettsteder som Resett og Document som i Norge først skrev svært kritisk og unøyaktig om migrasjonsplattformen for mange måneder siden. Ikke før midten av november publiserte regjeringen sine svar om plattformen – like før meldingen kom om at Norge skulle slutte seg til. Det gir ikke inntrykk av stor vilje til reell politisk debatt. Heller ikke vi i de etablerte mediene har imponert i dekningen av saken, eller vist særlig interesse for å ta uroen på alvor.

Globalistene, som man kan kalle tilhengere av internasjonalt samarbeid og overnasjonale institusjoner, er nødt til å forberede seg på at det oftere kan komme slike angrep i fremtiden. Fremstillingen kan være unøyaktig skremselspropaganda.

Men om det er den eneste informasjonen folk blir servert, kan man jo ikke forvente at de lar være å tro på det.

Les mer om

  1. Andreas Slettholm
  2. FN
  3. Migrasjon

Flere artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Dere som har kritisert FNs migrasjonspakt: Dere har ingen grunn til å klage nå.

  2. POLITIKK
    Publisert:

    Nå sprekker Regjeringen for første gang. Frp tar dissens om FNs migrant-avtale

  3. VERDEN
    Publisert:

    FNs dokument om migrasjon splitter og sprenger regjeringer. Slik er det.

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Motstanden mot FNs migrasjonsavtale handler også om at velgernes støtte tas for gitt.

  5. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Norge er tjent med FN-samarbeid om migrasjon

  6. VERDEN
    Publisert:

    Omstridt migrasjonspakt vedtatt på FN-møte - Norge slutter seg til