Det tapte mirakelet | Harald Stanghelle

Oslo-avtalen var et politisk mirakel. 25 år senere er det lett å se at den bygget på en illusjon.

Det var mandag 30. august 1993 at sensasjonen var et faktum:

Israel og PLO hadde fremforhandlet en avtale. Erkefiendene skulle bli fredspartnere. Det USA og de andre store ikke hatt fått til, lyktes for lille Norge.

Lynraskt ble Oslo-avtalen et internasjonalt begrep.

I hagen utenfor Det hvite hus sto utenriksminister Johan Jørgen Holst side om side med president Bill Clinton da avtalen høytidelig ble undertegnet 13. september.

Her hjemme ble den ofte så reserverte Holst mottatt som en folkehelt.

Slukt med agn, søkke og snøre

Disse tidlige høstdagene for et kvart århundre siden slukte vi den fantastiske fortellingen med agn, søkke og snøre.

Historien om en liten gruppe nordmenn som dro med seg israelere og palestinere til praktfulle Borregaard hovedgård og andre eksotiske steder nær Oslo. Det var der – i dypeste hemmelighet – fredsformelen var å finne. Vi fikk høre om Oslo-ånden og fiender som ble venner, med norsk natur som kulisse.

Og i bakgrunnen da forhandlingsleken virkelig ble alvor: Yasir Arafat og Mahmoud Abbas, Yitzhak Rabin og Shimon Peres.

Vi som var til stede i Utenriksdepartementet kl. 18 mandag 30. august, fikk høre denne fantastiske historien. Om et Norge som ikke hadde vært megler, men påtatt seg en avgjørende vertskapsrolle. Og om en avtale som en gang for alle skulle få slutt på «alle konflikters mor».

Det virket nesten for godt til å være sant. Og det var dessverre nettopp slik det viste seg å være.

Palestinsk splittelse

«Det er opplagt at de som har godkjent denne avtalen, ikke har levd under okkupasjon. Hvor er de mest sentrale spørsmålene?», spurte en vantro Hanan Ashrawi fra det palestinske ledersjiktet på Vestbredden da hun fem dager før offentliggjørelsen fikk lese utkastet til Oslo-avtalen.

I sin glimrende bok Krig & diplomati beskriver Odd Karsten Tveit den dype konflikten i synet på Oslo-avtalen mellom hjemmefront og et PLO i eksil i Tunis.

For palestinerne fra Vestbredden og Gaza forhandlet også med Israel. I full åpenhet, men uten særlig fremgang. Det startet i Madrid høsten 1991. Da nektet Israel å snakke med PLO. Nå var Oslo blitt bakkanalen som skulle løse floken, men uten at de egentlige palestinske forhandlerne ble involvert.

PLO var nesten bankerott og desto mer medgjørlige. Israel forhandlet med en organisasjon som var en skygge av seg selv, uten omfattende arabisk støtte, preget av indre splittelse, dokumenterer Midtøsten-nestoren blant norske journalister.

Diskutabel sjenerøsitet

«Vi har vært meget sjenerøse overfor palestinerne. Men de fortjener det», hadde Shimon Peres hvisket til Marianne Heiberg – Holsts kone – da avtalen ble undertegnet en nattlig stund i Parkveien.

Det er høyst diskutabelt. For som Odd Karsten Tveit oppsummerer: «Palestinerne hadde ikke fått mye, bortsett fra anerkjennelse og mange løfter; noen av dem viste seg å være tomme.»

I Midtøsten dyrkes gjerne en form for egendynamikk. Det gikk da heller ikke lang tid før Oslo-avtalens svakheter ble stadig mer tydelige. Bærebjelken i avtalen var da også at den skulle være et rammeverk. Så skulle en forventet voksende tillit mellom partene bane vei for fremtidens konkrete løsninger på de vanskeligste spørsmålene.

Med denne blanding av idealisme, naivitet og et innsnevret mulighetsrom ble alle de vanskelige spørsmålene skjøvet fremover i tid.

Det viste seg å bli ødeleggende for Oslo-avtalens muligheter til å bli noe mer enn det håp som bergtok oss slik for 25 år siden. Den var ikke robust nok til å tåle virkeligheten. Heller ikke et israelsk regjeringsskifte var den sterk nok til å bære.

Teater og dårlig rykte

I rask rekkefølge sørget ødeleggende begivenheter for at Oslo-begrepet ble et skjellsord på både israelsk og palestinsk side.

Drapet på statsminister Rabin, en intens palestinsk terrorbølge, Arafats ubrukelighet som statsbygger, intens kolonisering av Vestbredden samt valget av Benjamin Netanyahu til Israels leder er bare noen av stikkordene.

Gang på gang ble det forsøkt å holde liv i Oslo-prosessen. Like mange ganger feilet det. Den fremsto som et mirakel den augustmandagen for 25 år siden. Nå deler den skjebne med så mange andre mirakler: Møtet med virkeligheten blir for brutalt, og illusjonen brister.

Nå lever avtalen bare videre gjennom et dårlig rykte og et amerikansk teaterstykke som over nyttår settes opp på Det Norske Teatret.

Beksvart fremtid

Dagens situasjon er beksvart.

President Donald Trump har lovet å fremlegge «den ultimate avtalen».

Det er imidlertid et mysterium hva den skal romme. Forventninger er i denne sammenheng et fremmedord. Snarere er det dyp pessimisme som preger dem som fortsatt ønsker en tostatsløsning.

De blir færre og færre. En fersk meningsmåling blant både israelere og palestinere viser at støtten er på det laveste nivået på nesten 20 år, bare 43 prosent.

For 25 år siden var Oslo-avtalens mål å avslutte den bitre palestinsk-israelske konflikten. Nå dreier det meste seg om å sørge for at den ikke bare blir verre og verre.

Høyere ambisjonsnivå er det ikke noe som helst grunnlag for.