Kommentar

Kunstnerjubileets kraft

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

afp000536384-nfaU1S1IZV.jpg OLAV OLSEN

I jubileumsåret har vi fått merke tyngden i arven etter Edvard Munch. Og følelsen går ikke over.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Munch-året begynte nervøst. Ekstrabevilgningene til Nasjonalgalleriet og Munch-museet var mindre enn forventet, sponsorer kom sent på banen. Et nytt museum var fortsatt i det blå, og på toppen av det hele fikk de ansatte tidenes kalddusj med beskjeden om kraftig slanking av staben.

Skulle det bli et jubileum på sparebluss og nok en episode i den pinlige føljetongen om forvaltningen av Munchs verk?

Vanlig frykt

Skrekkbildet er ikke enestående. Frykten for underbudsjetterte kulturjubileer har snarere vært en gjenganger. De ansvarlige for Edvard Grieg-jubileet i 2007 klaget over at de ble avspist med lommerusk mot det Ibsen fikk året før. Det samme gjorde ildsjelene bak Wergeland 2008, som bleknet i forferdelse da de oppdaget at omfattende planlegging ikke ble fulgt opp med statlige bevilgninger.

Selv Ibsen-jubileet i 2006 rev seg i håret over norsk smålighet, og viste til H.C. Andersen-jubileet rett før. Danskene drysset 300 millioner statlige kroner over eventyrdikteren, mens Norge nøyde seg med 70 millioner til vår verdenskjente dramatiker.

Men Ibsen— og Wergeland-jubileene ble suksesser, Grieg kom også ned på bena. Kulturjubileene oppviser ingen klar sammenheng mellom ressurser og resultater. Det mest påkostede de siste årene, Hundreårsmarkeringen i 2005, var farlig nær en fiasko.

Løftet hode

Og nå er også Munch-året blitt historie, punktum satt med feiring i Elverum nær fødestedet Løten på selve 150-årsdagen torsdag.

De som gikk neglebitende inn i Munch-året, går ut av det med løftet hode. «Vi har gjennomført et fantastisk flott jubileum. Vi er veldig stolte», sier Munch-museets direktør Stein Olav Henrichsen.

Jubileumsutstillingen Munch 150 , delt mellom Nasjonalgalleriet og Munch-museet og den største mønstringen av Munch-kunst noen gang, ble en fest. Nesten en halv million besøkende, ingen annen kunstutstilling har oppnådd noe tilsvarende i Norge. Syv millioner kroner ekstra i kassa, formidabel interesse også fra utlandet.

Hvorfor gikk det slik?

Utstillingen fikk gjennomgående gode anmeldelser. «Tidens største Munch-utstilling har både fokus og snert» skrev Aftenpostens Kjetil Røed og pekte på kuratorenes evne til å få frem klargjørende sammenhenger. NRKs Mona Pahle Bjerke berømmet grepet med å gjøre selvportrettet til en rød tråd.

Men la oss løfte blikket fra Munch 150 og vrimmelen av andre utstillinger, konferanser, konserter, bokutgivelser og tidsskriftartikler som har fylt jubileumsåret. Utgangspunktet for et år siden virket dystert. Likevel fantes rammebetingelser som kan ha gitt jubileet avgjørende drahjelp.

Feber ute, krangel hjemme

I fjor gikk Munch-utstillingen The Modern Eye sin seiersgang gjennom Europa med en million besøkende i Paris, Frankfurt og London. I Århus satte en annen Munch-mønstring, Angst , rekord med 280.000 besøkende. Skrik gikk for ufattelige 120 millioner dollar i mai i fjor, og ble det dyreste maleri solgt på auksjon noensinne.

Verden tok Munch til sitt bryst, mens krangelen gikk høyt i hjemlandet om hvor museet hans burde ligge. År med strid og omkamper endte opp i en stillingskrig som for et år siden virket helt fastlåst.

Munch-feber ute og handlingslammelse hjemme – jeg ser ikke bort at dette skapte et dobbeltpress som kom Munch-året til gode. Hvilke hemmeligheter skjuler denne kunstskatten som Oslo ikke makter å forvalte?

Et slikt spørsmål var i seg selv ansporende. Når så Lambda/Tøyen-kompromisset kom i mai falt en brikke på plass omtrent samtidig som jubileumsfeiringen gikk inn i sin høysesong. Negativ medieoppmerksomhet ble avløst av positiv, men begge genererte interesse og nysgjerrighet.

Den vitale Munch

Internasjonalt har Munch alltid vært identifisert med ikonet Skrik. Her hjemme har ytterligere noen bilder vært allemannseie, Pikene på broen, Madonna, Det syke barn, Sjalusi. Det er alle tidlige verk.

Men storparten av hans enorme produksjon er fra perioden da han fant ny livskraft etter sitt sammenbrudd og det påfølgende oppholdet på nerveklinikk i København i 1909.

The Modern Eye gikk foran også her. Utstillingen rettet søkelyset mot Munchs fascinasjon for mekanikk, fotografi og andre tekniske nyvinninger som kom for fullt utover i det 20. århundret. En annen og mer vital Munch trer frem enn den bleke unge mannen fra 1880- og 90-tallet som vanket i kunstnerkretser der dyrking av livslede, meningstap og uforløst lidenskap var høyeste mote.

Større enn sin egen myte

Tegner og biograf Steffen Kverneland er blant dem som har påpekt hvordan en romantisk kunstnermyte har blitt selve sannheten om Edvard Munch – det angstherjede geniet som forfulgt av sin samtid skaper tidløs kunst. Da Kverneland leste Munchs egne tekster fant han humor, selvironi og optimisme samt et stort talent for å markedsføre seg selv.

Samtidig er det sant som Karl Ove Knausgård sa i festtalen torsdag at Munchs verk er fra en verden der ord ikke finnes. Det er en oppfatning som står kunstnermyten nær, og det gjør ikke mindre inntrykk når det er en forfatter som gir uttrykk for den.

Myten er ikke usann, men for snever. Jubileumsårets store fortjeneste er at det har løftet frem bredden i Munchs verk og det sammensatte i hans personlighet. Vi har fått en Munch i helfigur.

Betydningen

Hva nå? Har interessen for verket fått et løft slik at gamle unnlatelsessynder ikke vil kunne gjentas?

Det er ikke utenkelig. I så fall har Munch 150 vært et fantastisk eksempel på hva et kunstnerjubileum kan bety.

Men det nye museet er ennå ikke reist. Løfter om en storstilt Tøyen-opprustning var en del av Lambda-kompromisset, og manglende oppfølging vil hefte – ikke ved Munchs kunst, men ved forvaltningen av den. Årets folkestrøm til Tøyen har nemlig vist at museet ikke måtte flytte til Bjørvika for at verket skulle komme til sin rett.

Jubileet har heldigvis satt kunsten og mannen i sentrum. Nå vil byggesak, reguleringsstrid og byutvikling igjen trenge seg på.

Mange vil beklage dette, men at det er slik, sier mye om arvens tyngde og betydning.

@perandersmadsen

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Munchmuseet sier farvel til Tøyen etter 56 år

  2. KULTUR

    Oslo punger ut for nasjonalt Vigeland-jubileum

  3. KULTUR

    Munch-direktør Stein Olav Henrichsen: – Jeg er overrasket over hvor innstendig mange vil diskutere noe som ikke er ferdig ennå

  4. KULTUR

    Langt færre besøker Munchmuseet i 2016

  5. KULTUR

    Vil gjøre Vigeland like stor som Munch

  6. KULTUR

    Kunståret 2017: Tid for å oppdage den ukjente Munch