Kommentar

Jo da, det blir bråk. Men landet har i det minste en regjering. | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør

Foto: Marvin Halleraker (illustrasjon)

En styringsdyktig regjering er ingen selvfølge lenger.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Sverige brukte de 131 dager på å lage et regjeringsgrunnlag.

Britene har snart brukt tre år på å kanskje ikke forlate EU likevel.

I Norge brukte fire partier drøyt to uker på å forhandle seg frem til en plattform for en flertallsregjering.

Det er gode nyheter, også for dem som er kritisk til selve plattformen.

Åk själv!

Under sin første opptreden i en partilederdebatt klarte Kjell Ingolf Ropstad (KrF) å servere replikken som kommer til å forfølge ham i lang tid: Klarer du å bære frem ett barn, klarer du to.

Bergensordfører og trillingmamma Marte Mjøs Persen (Ap) parkerte den effektivt med sin versjon av klassikeren «åk själv, gubbjävel!», men saken er vi neppe ferdig med.

Abort blir et tema frem mot valget i 2021. Denne regjeringsplattformen kommer alltid til å være forbundet med den saken. Dessuten blir abort et av flere temaer som skal diskuteres når KrF skal vurdere hva partiet får igjen for å sitte i regjering.

  • Trine Eilertsen kommenterte regjeringsplattformen torsdag kveld: Erna Solberg får sin historiske regjering. Den får en historisk dårlig start

Ingen å skylde på

Den vurderingen må alle regjeringspartier gjøre, og den blir ikke lettere med flere partier. Det er riktig, som Siv Jensen er flink til å understreke, at en flertallsregjering er en fordel fordi gjennomslagene i regjering faktisk overlever turen gjennom Stortinget. Det gjelder ikke minst for et parti som har en politikk som på flere områder ligger et stykke unna sentrum. Det er politikk som har det med å bli enten nullet eller vannet ut når den møter stortingsflertall på utsiden av regjering.

Men flertall har andre utfordringer. Nå er det ikke noen å skylde på i Stortinget når det går trått eller helt over styr. Og det koster, både menneskelig og politisk, å ta ansvar. Bare spør Trine Skei Grande (V).

Flertallsregjeringen la frem plattformen torsdag. Foto: Olav Olsen

Viljen til å ta ansvar

Det høres koketterende ut, men Grande har et poeng når hun nevner Venstres vilje til å ta ansvar. I en nasjonalforsamling er det avgjørende at partiene er villige til å gjøre nettopp det når den parlamentariske situasjonen – altså velgernes vilje – tilsier det.

I flere land er det et problem at partier og politikere velger bort ansvar fordi det er lettere å jage oppslutning på målingene. De gjør seg så umulige at det er vanskelig å stable en regjering på bena, å få vedtatt et budsjett.

Velgerne kan ikke fordra det.

Så må alle regjeringspartier med jevne mellomrom gjøre vurderingen: Er det verdt det, å ta ansvar for en masse politikk vi ikke står for, å få all kjeften og se velgerne renne bort? Av og til vil svaret være nei.

Men er svaret nei, for ofte, fra for mange partier, kollapser systemet i ustabile regjeringer, uten gjennomføringskraft og evne til å løse problemer for folk. Velgerne kan ikke fordra det heller.

Tillitsras i Sverige

I Sverige var ikke problemet at partiene ikke vil regjere. Det vil de gjerne. Problemet har vært all tiden de har brukt på å stenge ute dem som ikke skal regjere, altså Sverigedemokraterna (SD).

Resultatet ble et isolert SD, men det ble også at de etablerte partiene har tapt tonnevis med tillit de 131 dagene det tok før et regjeringsgrunnlag var på plass.

Velgerne kan tåle og forstå mye. Men når de får inntrykk av at politikere kaster bort tid på spill, taktikkeri og posisjonering, mister de troen.

Folkets triumf

Opplevelsen av at politikerne i Westminster først og fremst er opptatt av kjekling og ikke prioriterer jobben med å gjøre samfunnet bedre for flere, er en dominerende følelse i Storbritannia. Det er forstemmende lenge siden tilliten til politikerne var mye å snakke om, og brexit-årene har ikke hjulpet. Kampanjen som skulle være det ultimate eksempelet på at makten lyttet til folket, er blitt en suppe der ingen har tid til å jobbe for folket.

Problemene som utløste brexit, er de samme i dag som for fire år siden.

Brexit er i ferd med å bli et eksempel på politisk selvskading av enorme dimensjoner. Politikerne og partienes manglende evne til å finne sammen i løsninger, er drepende for tilliten.

Ansvaret er tydelig plassert

Når partier som sammen har et flertall i nasjonalforsamlingen klarer å lage en eller annen form for regjering, er det bra. Når Erna Solbergs Høyre og de tre andre partiene klarer å snekre en regjeringsplattform uten at hele det politiske livet stopper opp, svarer de på velgernes forventning. De gjør jobben sin. Og den er å svelge tap i kampen for egne seire, å samles om det de er enige om, å løfte blikket til noe som er større en neste måneds meningsmåling.

Selvsagt vil de få kritikk for å svikte løfter og programpunkter, og jo mer usannsynlige løftene var, desto tøffere må kritikken være. Men de skal ha for at de gjør det, for at ansvaret for hvordan Norge utvikler seg de neste årene er tydelig – ikke utydelig – plassert.

Det inngir tillit i seg selv, så får gjennomføringen avgjøre om den holder i neste møte med velgerne.

Les mer om

  1. Trine Eilertsen
  2. Politikk
  3. Regjeringen
  4. Erna Solberg
  5. Trine Skei Grande
  6. Siv Jensen
  7. Sverige