Opp med haken!

Bill Clintons sidesprang med den nesten 30 år yngre Monica Lewinsky på slutten av 1990-tallet må kunne kategoriseres som en feil av episke dimensjoner. Likevel går han inn i alderdommen med hevet hode

Tidsånden ber oss sprette champagnen når alt går til helvete. Blir ikke det som å be strykekvartetten underholde på dekk mens skuta går ned?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Så satt han der, da, verdens mektigste mann, og prøvde å bortforklare sigarer og sædflekker og unge brunetter i det ovale rom. Snakk om å gå på trynet. Med tennene først i asfalten. Men Bill Clinton ble ikke et skammens kapittel i krøniken om Amerika. Han fikk ikke rollen som den løgnaktige, uansvarlige presidenten uten selvkontroll. Clinton reiste seg igjen (riktignok med god hjelp fra fru Hillary), løftet blikket og gikk videre. I dag er Clinton mer populær enn de fleste av sine forgjengere, ifølge gallup.com. Mer populær enn Obama, også, for den saks skyld.

Mot til å feile

For to måneder siden satt jeg i salen da Lise Fjeldstad mottok den gjeve Anders Jahres kulturpris. I takketalen avslørte hun at hun har et dikt hengende på speilet i garderoben:

Tidsånden er tilgivende, mener Aftenpostens kommentator Joacim Lund.

Ever tried

Ever failed

No matter

Try again

Fail again

Fail better

(Samuel Beckett)

Du må tørre. Ta spranget. Du kan gå på trynet, men der, i svevet, skjer magien. Du må tørre å satse, skal det bli noe av det, sa Fjeldstad. Hun er ikke den eneste som har ment det.

Motgang gir deg fans

Du kan godt mislykkes, mente den tidligere amerikanske presidenten Teddy Roosevelt, men pass på at det skjer mens du gjør noe skikkelig vågalt.

Clinton skal ha for den. Vågalt var det. Og flaut ble det. Egentlig er veien hans tilbake til politikken og mediene et utmerket eksempel på den amerikanske drømmen og kristen tilgivelse i praksis. Men motgang er også et hyppig brukt (og misbrukt – offerrollen) dramaturgisk grep. Motgang skaper empati.

Vår helt har kanskje en skavank, møter motstand, kjemper og seirer til slutt. Det har du sett hundrevis av ganger. Espen Askeladd gjør det. Askepott. Super-Mario. Batman. Jahn Teigen. Helge Roll-Lund, som var forrige helgs farsott på aftenposten.no, du vet, han som var sprøytenarkoman og ble hektet på yoga i stedet. Eller Mette-Marit, som snufsende ville legge fortiden bak seg da hun møtte prinsen. Selvfølgelig slår vi en strek over det. Særlig når noen sier unnskyld.

Kom igjen. Si det.

Da samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF var klar i høst, skjedde noe pussig. Den ellers nokså lite gorillaaktige Knut Arild Hareide slo seg på brystet på pressekonferansen da han snakket om en løsning for asylbarna:

— Det SV har prøvd på i åtte år, har vi klart på 14 dager, flirte han. Dagen etter sendte han en beklagelse til Audun Lysbakken. Det kan ha noe å gjøre med at Hareide lovte mer enn han kunne holde, men han fremsto uansett som utrolig sympatisk da han sa i NRK Radio at skrytet hadde fått ham til å føle seg som en fyr han ikke hadde lyst til å være. Hareide gjorde en feil, benyttet anledningen til å vise seg som en ærlig og redelig politiker som sier unnskyld når han har gått for langt, og gikk styrket ut av det.

Mette-Marit snakket om fortiden, ba oss slå en strek over den, og vant prinsen og halve kongeriket.

Kulturbyråd Hallstein Bjercke gjorde noe av det samme etter å ha kalt brukerne av Litteraturhuset, blant dem barnehagebarn fra hele byen, «kultureliten på Frogner». Liv Signe Navarsete sikret seg et videre politisk liv ved å beklage raseriutbruddet hun hadde for åpent kamera. Og vi husker alle hva som skjedde da Gerd-Liv Valla ikke sa unnskyld.

Feiltastisk

På TEDx-konferansen i Oslo for halvannen uke siden holdt Piratpartiets grunnlegger, Rick Falkvinge, et foredrag om mekanismene som sørget for at hans lille, svenske initiativ vokste til deltagelse i Europaparlamentet og forgreninger til mer enn 60 nasjoner. — Fail fast, fail early, and fail often, sa Falkvinge. Det samme sier Cass Phillips, grunnleggeren av den etter hvert nokså internasjonale konferansen FailCon.

Her hjemme har Kathrine Aspaas skrevet boken Raushetens tid, og holdt foredrag over hele landet om den «feiltastiske» trenden. Fryktkulturer leter etter syndebukker de kan straffe. Innovative kulturer satser heller på forsoning, tilgivelse, aksept og barmhjertighet.

Det interessante er at dette ikke er et marginalt fenomen. Det er ikke en naiv forestilling om at verden ville blitt et bedre sted om bare alle kunne være venner. Ikke bare en naiv forestilling, i alle fall. Begrepet «flawsome» var en av årets store forbrukertrender i fjor. Ifølge trendwatching.com vil konsumentene nå ha bedrifter og merkevarer som er åpne og ærlige om feilene de gjør, som er villige til å stå til ansvar for handlingene sine, og som kommuniserer det på en vennlig måte. Som viser empati, ydmykhet, fleksibilitet, modenhet og humor.

Feil er ingen nyhet

De siste årene er det blitt gitt ut en rekke bøker med det samme budskapet; Omfavn feilene dine. De vil gi deg suksess.

Ralph Heath har skrevet Celebrating Failure: The Power of Taking Risks, Making Mistakes and Thinking Big. Ryan McDonald-Smith har skrevet Flawsome. Mario Livio har skrevet Brilliant Blunders. Bare for å nevne noen.

I sin bok Mindset: The new psychology of success mener Carol Dweck at de mest vellykkede blant oss er de som forstår at å mislykkes er nødvendig for å bli smartere og bedre. I Steven Johnsons Where good ideas come from: The natural history of innovation er det satt av god plass til å forklare hvordan innovative miljøer henter næring fra nyttige feil, og hvordan de lider når streng kvalitetskontroll eliminerer feilene. Feil har ført til en haug av historiens mest epokegjørende oppfinnelser. Benjamin Franklin skal til og med ha ment at historien om menneskehetens feil kan vise seg å være mer interessant enn historien om alle fremskrittene.

En grense for alt

I mars overvar jeg Bill Clintons visepresident Al Gores foredrag på South by Southwest i Texas. Han snakket om forestillingen om et svekket USA i verdenspolitikken og minnet sitt publikum om at USA aldri har hatt suksess på noe område uten først å ha møtt motstand og mislykkes.

Et eller annet sted går det selvfølgelig en grense. Enten det er snakk om personer, bedrifter eller nasjoner, kan en positiv holdning til feil oppfattes som en spektakulær demonstrasjon av mangel på selvinnsikt. I mange situasjoner er feil dessuten helt uakseptable. Poenget er at feil oftere enn vi tror kan vise seg å bli nyttige, og at folk godtar dem, ja, til og med liker dem, dersom du bare viser dem frem. Det er tidsånden, og den tror jeg på.

Det er selvfølgelig mulig jeg tar feil. I så fall spretter jeg champagnen – og utbringer en skål for Beckett.