Omsorg viktigere enn pensjon|Ola Storeng

szd0a83b_doc6p3bllc1u4513y6g48hk.jpg

Helse- og omsorg blir velferdsstatens akilleshæl. Vi kan ikke basere oss på at et flertallet av alle kvinner skal inn i omsorgsyrkene om noen tiår.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hva er viktigst: Pensjon eller god pleie— og omsorg i alderdommen? Hvordan kan vi skape trygghet for begge deler når eldrebølgen melder seg for alvor?

Torsdag holdt Finansdepartementet seminar i et auditorium fylt til randen av akademikere og forskere. Finansminister Siv Jensen samler materiale til en stortingsmelding om de langsiktige utsiktene for Norge og statens økonomi, helt frem til 2060.

Det er selvfølgelig et stort samfunnsmessig fremskritt når levealderen øker slik den har gjort i Norge. Den har økt fra 74 år i 1967 til 82 år nå. Og økningen i den gjennomsnittlige levealderen fortsetter, om enn i litt redusert tempo.

Men, som statssekretær Paal Bjørnestad (FrP) sa, er det gjerne komplikasjonene som står i fokus når Finansdepartementet holder seminar.

Og problemene – hvis vi skal dømme ut fra torsdagens seminar – gjelder ikke minst organiseringen av helse- og omsorgstjenestene.

Mange kommuner – sist i Oslo – sliter med å finne ressurser til å dekke dagens behov. Men behovene vil nesten eksplodere de neste tiårene.

Oslo kommune vil at private sykehjem skal redusere bemanningen:

Les også

- Nå skal de ta 13 årsverk herfra. Hva tenker de på?

50-åringer blir fremtidens ungdommer

Kraften i eldrebølgen er enorm.

Det starter med at de store barnekullene født i årene rett etter den annen verdenskrig nå har nådd pensjonsalderen.

Grovt sett vil andelen eldre bli fordoblet frem til 2060.

I dag er det omtrent en fem personer i yrkesaktiv alder (20-66 år) for hver eldre over 67 år. I 2060 vil det være omtrent 2,5.

Den gjennomsnittlige levealderen kan være nesten 90 år.

Vi aner et samfunn som blir dramatisk annerledes enn i dag. I fremtidens Norge blir 50-åringer de nye ungdommene.

Vi aner et samfunn som blir dramatisk annerledes enn i dag. I fremtidens Norge blir 50-åringer de nye ungdommene.

Vi trenger en ny debatt om velferdsstaten:

Les også

Må velferdssamfunnet endres fordi flyktningstrømmen ikke kan stanses?

Skattene ingen vil betale

Bjørnstad tegnet i går et bilde av hvor dagens utviklingstrekk vil lede oss. Vi kan få en voldsom vekst i offentlige utgifter og en kraftig økning i skattenivået de kommende tiårene.

Politisk er dette dynamitt, ikke minst for Fremskrittspartiet. Statssekretær Bjørnestad satte sin lit til at behovet for store skatteøkninger kunne unngås ved at vi står lenger i arbeid når levealderen øker.

Jobb er blitt bedre

Forskerne gir Bjørnestad et visst håp.

Allerede nå kan de se positive virkninger av omleggingen folketrygden og AFP i 2011. I private bedrifter med tariffavtale er AFP nå et livsvarig tillegg til folketrygden for alle, enten man fortsetter å jobbe eller ikke.

Da skjer det to ting samtidig. Den samlede pensjonen får et løft. Det burde, isolert sett, friste flere til å forlate arbeidslivet. Men samtidig blir det mye mer lønnsomt å jobbe. Og for mange ser det ut til å være utslagsgivende.

Seniorforsker Knut Røed fra Frisch-senteret sa at tilbøyeligheten til å stå i jobb har økt med 30–45 prosent for 63-åringer i privat sektor, riktignok fra et ganske beskjedent utgangspunkt. For 65-åringer, som er det siste årskullet man kan måle effektene for hittil, er økningen på 50 prosent.

Noe tilsvarende kan ikke spores i offentlig sektor. Der preges bildet av at vilkåret for å få AFP fremdeles er å slutte i jobben.

En reform av pensjonene i stat og kommune er overmoden:

Les også

Robert Eriksson tar initiativ til offentlig pensjonsreform

Gjerrigere, men tryggere pensjon

Omleggingene i folketrygden har også andre sider som de fleste ennå ikke har oppdaget. Gradvis vil det bli merkbart mindre årlige pensjoner, med mindre man står lenger i arbeid enn før.

Foreløpig gjelder det overgangsregler som ble innført for å gjøre reformen spiselig da Stortinget vedtok pensjonsreformen. Men for dem som er født etter 1953, og særlig etter 1963, slår en ny virkelighet å slå inn. Den årlige pensjonen fra folketrygden kan bli 12 prosent lavere enn for eldre årskull hvis nye pensjonister ikke står lengre i jobb. Hvis levealderen fortsetter å øke, kan senere årskull oppleve et enda større kutt.

Vi har fått et pensjonssystem som på et vis blir gjerrigere – og som oppmuntrer til å stå lenger i jobb. Men det er nettopp derfor at det også fremstår som bærekraftig. Det begrenser økningen i de samlede pensjonsutbetalingene, som uansett blir stor. Systemet vil neppe kollapse.

Det har selvsagt stor betydning for folks følelse av trygghet for egen fremtid.

Men enda viktigere enn pensjon er helse— og omsorg.

Men enda viktigere er helse- og omsorg. Det kan være tungt å greie seg på en lavere pensjon. Men ingen ting gjør familier mer hjelpeløse enn når alvorlig sykdom rammer eller nære pårørende av andre grunner ikke kan greie seg på egen hånd.

Omsorgstjenestene må revolusjoneres

Dessverre kan det se ut til at stat og kommuner ennå ikke har en holdbar plan for hvordan omsorgssektoren skal møte utfordringene i fremtiden.

På seminaret i Finansdepartementet ga professor Kåre Hagen ved Høgskolen i Oslo og Akershus følgende illustrasjon:

Økningen i antall eldre tilsier at kommunene, med dagens modell, vil trenge minst 100 000 flere ansatte i omsorgssektoren frem mot 2060. Hvis kvaliteten på tjenestene også skal fortsette å øke, kan behovet øke til mellom 200 000 og 300 000 flere ansatte.

Hvis omsorgstjenestene dessuten skulle forbli kvinneyrker som i dag, må to av tre jenter velge kommunal omsorg som sin arbeidsplass de neste femti årene!

Dette er en umulighet. Noe må gi etter.

Hagens oppskrift er mer hjemmebaserte tjenester og mer bruk av teknologi. Begge deler vil senke kostnadene.

Men det viktigste er en mer aktiv hverdag i trygge omgivelser. Det er helsebringende, både fysisk og psykisk. Familienettverket kan også lettere gi et bidrag når eldre bor hjemme.

Hagen har ikke nødvendigvis svaret. Men det kan være et godt sted å starte debatten om omsorgstjenestene – og velferdsstatens fremtid.