Trond Giske er en av sin generasjons sterkeste politikere. Han er en ekstremt sterk organisasjonsbygger. Giske er en kunnskapsrik, spissformulert og rå debattant. Mange i andre partier blir ekstra nervøse når de skal møte Giske i debatt. Han har gått alle klassetrinnene i Ap-skolen og har lassevis av relevant politisk erfaring.
Giske har hatt en nøkkelrolle i et utall valgkamper, både lokalt og nasjonalt, og regnes som en fremragende strateg og pådriver. Han er en nettverksbygger av rang og kjenner sannsynligvis flere AUF-ere i Norge enn noen andre voksenpolitikere. Kontaktene i fagbevegelsen er solide.
Legg til at han er nestleder i landets største parti og har en selvsagt rett til en sentral posisjon på Stortinget. Så hvorfor alt bråket? Og hvorfor er det knapt mulig å kommentere Trond Giske uten å legge til et «omstridt» eller «kontroversiell» først? Det kan være, som LO-rådgiver Wegard Harsvik mener, at borgerlige medier og politiske motstandere trives med stempling av Aps beste folk. Men det høres nok litt pussig ut for alle i Ap som snakker om nettopp Giske, og de er altså ikke rent få.
En blanding av politikk, personlighet og adferd
Vi kan jo prøve å se for oss at det var Hadia Tajik, og ikke Giske, som overtok etter Marianne Marthinsen i finanskomiteen. Det hadde ikke utløst den samme uroen, og det handler ikke bare om at Tajik er kvinne.
En bedre forklaring er at kontroversene rundt Giske skyldes en blanding av politikk, personlighet og adferd. Mange av hans sterke sider som politiker kan nettopp bli svakheter internt i et parti eller et departement.
Ja, han har vært klar og tydelig i flere av de vanskeligste sakene for partiet, som EU-saken og Valla-saken. Men det har mange andre vært også. Og at han jakter på makt og innflytelse, er helt åpenbart. Men hvilken politiker gjør ikke det? De beste gjør det kanskje med akkurat litt større intensitet enn de nest beste.
Både i departementene Giske har jobbet og i partiet, fortelles det om en politiker som kjører knallhardt på når han vil noe. Igjen, positivt, men tidvis blir det for tøft. Det er ikke bare politiske motstandere som har fått merke Giskes frekke argumentasjonsteknikk eller hans evne til å gjøre seg usårbar ved å bygge allianser.
Kanskje er det ikke mange som når toppen uten å ha trampet på folk på veien. Men trampes det for ofte og for hardt, biter lederstilen deg til slutt i halen. En del av kritikken mot Giske handler også om det.
Fellestrekk med Sylvi Listhaug
To av de drøyeste politikerne i Norge heter Trond Giske og Sylvi Listhaug. De kler hverandre i debatter fordi de er så drevne i forsøkene på å stemple motstandernes motiver.
Igjen, det funker, særlig blant dem som allerede er frelst og faktisk tror at det er et mål for Høyre å øke forskjellene (Giske), eller et mål for Ap å øke innvandringen drastisk (Listhaug).
Men i en tid med sosiale medier og kommentatorer på hvert nes i Norge, blir denne typen politikere også lettere avslørt. De blir faktasjekket og etterregnet og kritisert. Det stresser de delene av partiet som er rasende opptatt av at alle resonnementer skal være vanntette.
Arbeiderpartiet kan velge å se det som en fordel at kontroversene rundt Giske blir tydelige nå. Som så mange andre ledere må han jobbe med erkjennelser om egen lederstil og fremferd.
Skulle lederspørsmålet bli satt på spissen i løpet av de neste årene, vil dagens uro være for en bris å regne. Å avvise problemstillingen er å stikke hodet i sanden for både Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Giskes tilhengere i partiet.