Kommentar

De mediefrie møtestedene | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås, spaltist

Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum er på sommertur til alle landets 19 fylker, med kokk og musiker i bussen der han også overnatter. I forrige uke var han i Lysebotn og serverte folk på Blinkfestivalen leskende drikke og god mat. Foto: Carina Johansen, NTB scanpix

De fysiske offentlighetene og møteplassene er i ferd med å bli enda viktigere – midt i en digital og virtuell tid.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange vil nok mene at dét er både overraskende og litt paradoksalt. Jeg er ikke så forundret. Og valgkampen vi nå er i starten av, vil nok bekrefte hvor viktige de direkte møtene mellom politikere og velgere faktisk er.

Jeg husker hypen som skulle begrunne bredbåndsutbygging over hele landet for noen år siden. Bredbånd er bra, men det var noe som skurret med en del av det som ble sagt for å underbygge satsingen: Nå ville det bli mulig å sitte hvor som helst og arbeide med hva som helst, arbeidslivet ville bli fullt av fleksible muligheter utenom kontorlandskapene.

Mennesket er imidlertid et sosialt vesen. For de fleste av oss blomstrer ideer og utvikling best sammen med andre – ja, ansikt til ansikt.

Kunnskapslederne Torhild Andersen og Esben Hoff diskuterte jobbkollektiver for gründere i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv 29 mai i år. De spår at «sosialisering i digitaliseringens tidsalder vil være viktigere enn noen gang».

Hundrevis av møter

Jeg ser en interessant parallell til dette når det gjelder offentligheter i et digitalt mediesamfunn. Norske offentligheter er langt mer enn de mindre og større medieoffentlighetene – og sosiale medier-offentlighetene.

For eksempel og ikke minst er det de hundrevis av møter, opplesninger, foredrag, debatter og seminarer som finner sted – fysisk og bokstavelig talt – hver dag året rundt omkring i landet, gratis eller med billett.

Dette er hva jeg vil kalle «de andre offentlighetene», ofte er de relativt små, men de innebærer alltid fysiske møter ved personlig oppmøte.

Et fenomen som kom til Norge for 35 år siden, i 1982, tror jeg spiller en spesielt viktig rolle: senioruniversitetene og pensjonistuniversitetene. Begge navn blir brukt, felles er at de stort sett er for dem som ikke lenger er yrkesaktive.

Jeg tror de fysiske, mindre offentlighetene er en naturlig reaksjon og et godt supplement i en virtuell og digital tid.

Noen av de største, som Pensjonistuniversitetet i Oslo, har ukentlige foredrag, med 5–600 mennesker i Klingenberg kinos største sal og lang venteliste for å bli medlem. Andre har månedlige foredrag. Målet er å vinne kunnskap og å lære noe samtidig som man møtes over en kaffe.

Å få kjente personer fra mediebildet på nært hold er selvsagt populært, men når jeg gransker en del av programmene landet rundt, slår det meg at arrangørene satser minst like mye på mer ukjente akademikere og andre fagfolk.

Kunnskap og aktualitet

Det er temaene og evnen til å fortelle engasjert og forståelig om dem som er det viktige. Senioruniversitetet i Hordaland hadde i vår eksempelvis en fysiker som fortalte om hvordan og når livet på jorden oppsto, og en ledende diplomat fra ambassaden i Moskva som snakket om forholdet mellom Russland og Norge i dag.

Det er en fin miks av det dagsaktuelle og det alltid aktuelle. Jeg har forelest på flere av senior- og pensjonistuniversitetene de siste årene, og har møtt kunnskapsrike mennesker fra en rekke ulike yrkesbakgrunner og livssituasjoner.

Det samme har slått meg som jeg har hørt fra andre som ofte opptrer i de forskjelligste miljøer landet rundt: Du får andre og ofte bedre og mer uforutsigbare spørsmål enn i mediene. Andre temaer, andre interesser.

De tallrike arenaene er relativt usynlige offentligheter i et synlighetssamfunn, der det som ikke er medialt synlig liksom ikke eksisterer ordentlig.

Og synlighet i mediene er da heller ikke nødvendig for dem, og slett ikke noe mål. De er sitt eget kretsløp.

Få deltar i mediene

Disse offentlighetene er viktige på flere vis. Det er et faktum at det er en ganske liten del av befolkningen som deltar i samfunnsdebatten i mainstream-mediene – selv om Norge har beundringsverdig mange, åpne og egalitære offentligheter sammenlignet med alle andre land jeg kjenner til.

Ja, det er også en liten del av befolkningen som kaster seg inn i samfunnsdebatter i sosiale medier. Facebook er viktig for de fleste av andre grunner.

Jeg tror de fysiske, mindre offentlighetene er en naturlig reaksjon og et godt supplement i en virtuell og digital tid.

Og jeg tror disse direkte offentlighetene muligens har større innflytelse på deltagerne enn de medierte offentlighetene har – blant annet fordi det ikke finnes redigering og filter mellom avsender og mottager.

For dette er Norge – der livet stort sett leves i de små og konkrete sammenhengene.

Ute på veien

Hvor viktige de fysiske møtene er, har faktisk de fleste politikere skjønt bedre enn mediefolk og de mest aktive debattantene på sosiale medier.
Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum er muligens en av dem som har skjønt dette aller best.

Han er på sommertur til alle landets 19 fylker, med kokk og musiker i bussen der han også overnatter. I VG 22. juli sier han at sosiale møter er viktigere enn sosiale medier i valgkampen som nå har startet.

Valget blir vunnet ute på veien og blant folk, ikke på sosiale medier eller i de nasjonale mediene.

Det handler om noe så enkelt (men også uhyre krevende) som å lytte til og snakke til folk der og da.

For det er de fysiske, direkte møtene som former oss mest, på godt og vondt, enten det handler om kunnskap eller politikk.

Knut Olav Åmås er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kultur
  2. Medier
  3. Samfunnsdebatt
  4. Digital
  5. Knut Olav Åmås

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kunst, kultur og journalistikk kan ikke være gratis. I lengden blir dét veldig dyrt.

  2. DEBATT

    Digitaliseringsministeren viker unna mine spørsmål om eierskapet til våre data

  3. SID

    Jeg beveger meg inn på ukjent farvann når jeg snakker om sosial kontroll. Men vi har vært stille lenge nok

  4. KOMMENTAR

    Sosiale medier er blitt et slags Ekstremistan

  5. KOMMENTAR

    Vi trenger færre overspente debatter om innvandring, integrering og islam

  6. SID

    Hvorfor ytre seg i avisen når man bare kan gjøre det på sosiale medier?