Kommentar

Knut Olav Åmås skriver: Kresen kunst under høy himmel

  • Knut Olav Åmås,
    leder av Mediemangfoldsutvalget
Fra Blaafarværket: "Valkyrien" sv Stephan Sinding.

Noen av Norges fineste kulturinstitusjoner er de fire kunst- og skulpturparkene i og rundt Oslo.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg snakker om Ekebergparken, Skulpturparken på Bærums Verk, Kistefos-Museet og Blaafarveværket. I tillegg til skulpturer og annen kunst, byr alle fire på enten kulturminner eller industrikultur.

Dette er fire utsøkte anlegg, omhyggelig planlagt fra bunnen av, og så utviklet ved å få tilført noe nytt hvert eneste år. Alle er sesongåpnet på rekke og rad de siste ukene, Bærums Verk så sent som sist tirsdag.

Private drivkrefter

Kunst— og skulpturanleggene har også noe annet viktig felles: Samtlige er kommet til etter private initiativer, og private midler har finansiert dem i årevis.

Det er selvsagt umulig å si hva som ville skjedd uten disse initiativene. Men med den lave status industrikulturminner har hatt i Norge helt frem til i dag, er det grunn til å tro at anleggene ikke hadde eksistert uten seig utholdenhet og tøff kampvilje fra privatpersoner.

Knut Olav Åmås.jpg

Anleggenes eksistens har lite å takke det offentlige for — iallfall ikke før de var vel etablert.Den siste og største publikumssuksessen er skulpturparken på Ekeberg i Oslo, finansiert av eiendomsinvestor Christian Ringnes med 350 millioner kroner. Parken ble møtt med knallhard motstand og alle tenkelige motargumenter helt til den åpnet høsten 2013.

Jeg har kalt den «vår tids Vigelands-anlegg». Ikke fordi den ligner Vigelands-anlegget så veldig, men derimot fordi den i pakt med vår egen tid er så til de grader tilpasset omgivelsene og naturen den inngår i. Derfor er skulpturparken blitt elsket av folk flest fra første åpningsdag for halvannet år siden.

Ekebergparken har nå mellom 500.000 og én million besøkende årlig - ja, den er så åpen og tilgjengelig og så mye av et felleseie at tallene visstnok ikke blir mer konkrete.

Et økende antall barn og unge bruker parken. De fleste går rundt i parken på egen hånd, men 500 grupper får kunnskapsrik omvisning av nyansatte formidlere. Omviserne er kunsthistorikere og pedagoger.

31 skulpturer

Under sesongåpningen nylig ble to nye skulpturer avduket, en av Jake og Dinos Chapman ved vannspeilet, en annen av Damien Hirst ved det store trappeanlegget.

Forsiktig «berørt» natur skjerper blikket for både natur og kunst

Nå er 31 skulpturer på plass, blant annet av Tony Cragg, Louise Bourgeois, Salvador Dalí, Auguste Rodin og James Turrell, og nye skal komme hvert år fremover - norske og utenlandske skulpturer fra de siste 130 år.

Men det aller meste av det vakre skulpturpark-området er natur, med noe av Oslos beste utsikt mot byen og fjorden.

Jeg liker meg i de ofte overraskende rommene som skulpturene, naturen og kulturminnene sammen skaper. Forsiktig «berørt» natur skjerper blikket for både natur og kunst.

Den samme erfaringen kan du få i Skulpturparken på Bærums Verk, et anlegg som nå har 24 norske samtidsskulpturer spredt omkring i parken på det gamle handelsstedet, blant annet av Kristian Blystad, Aase Texmon Rygh, Nico Widerberg og Ola Enstad. Parken blir årlig supplert med et nytt verk, denne uken av Geir Stormoen.

400 års historie

Bærums Verk-anlegget er privat finansiert, det har aldri fått noen offentlig støtte, men blir omtenksomt forvaltet og utviklet av Lise og Carl Otto Løvenskiold.

Skulpturparken i Bærum byr på noe mindre natur enn parken på Ekeberg, men desto større muligheter til å utforske kunsthåndverk i butikker, verksteder og gallerier, alt innenfor rammene av stedets industrihistorie. Det er mer enn 400 år siden jernverket ble etablert ved Lommedalselva.

Et ikke fullt så gammelt industrianlegg - som nå er satt i stand så du kan se på nært hold hvordan produksjonen foregikk - er ramme for skulpturene i utendørsanlegget på Kistefos-Museet på Jevnaker. Det siste halvannet tiåret er området systematisk blitt tilført skulpturer av høy klasse, først norsk samtidsskulptur, de siste årene sentrale utenlandske navn.

Fra Kistefos-Museet: «All of Nature Flows Through Us» av Marc Quinn.

Samtidig har eier Christen Sveaas og kunstansvarlig William Flatmo satset bevisst på stedsspesifikke skulpturer, de er planlagt i tett samarbeid med kunstnerne for å bli plassert nettopp på ett spesielt sted på Kistefos. Det gjør området helt spesielt. Under sesongåpningen for et par uker siden ble «Free to Frolic» av britiske Phillip King avduket.Nå finnes det 30 skulpturer på Kistefos og planer for én til hvert år fremover. I år er temaet for kunstutstillingen i fabrikkbygningen kalt Kunsthallen til dels ikoniske foto av rockemusikere fra flere tiår.

Hundre meter unna ligger tresliperiet, der maskineriet er satt i stand med støtte fra Riksantikvaren. Produksjonsutstyret er intakt og kan settes i gang av de besøkende selv.

Moderne kunst og skulptur av høy internasjonal klasse + norsk industrihistorie + norsk natur er en fascinerende kombinasjon. Omgivelsene fremhever verkene, verkene beriker omgivelsene.

Kunne gått tapt

Det samme kan jeg si om Blaafarveværket på Åmot i Modum. For en innsats ekteparet Kjell og Tone Sinding Steinsvik har gjort i tiår etter tiår for å berge og utvikle dette store industrianlegget!

Motstanden var betydelig fra mange hold i starten, mange skjønte slett ikke verdien, og offentlig støtte er først kommet i senere år.

Hele anlegget kunne vært tapt, i beste fall ligget brakk, hvis det ikke var for to privatpersoner og deres ideer.

Det spesielle anlegget ved Storelva kombinerer utstillingslokaler for kunst og unike industrianlegg med noen kresent utvalgte skulpturer under åpen himmel. I år er temaet for kunstutstillingen på Værket «Blå stemninger», med kunstnere som Kjell Nupen, Henrik Sørensen, Harald Sohlberg og Harriet Backer. Passende nok med blått som tema på verket som en gang var Europas viktigste produsent av koboltblått.

Bevisst og kritisk utvikling av fysiske omgivelser skaper nye uterom å oppsøke og oppholde seg i

De tre siste stedene, Bærums Verk, Kistefos og Blaafarveværket, har forresten også en annen ting felles: rennende vann. De ligger alle langs en elv. Det gir stedene en naturdimensjon som jeg liker.

Det finnes selvsagt flere fine kunstanlegg i og rundt Oslo, men de fire er mine favoritter. Det kommer ikke minst av at de er nøye gjennomtenkte, kresent planlagte og vakre anlegg. De er også gode på mat og drikke og rendyrker hver sine spesialiteter. Slikt har slett ikke vært noen selvfølge ved norske kulturinstitusjoner.

Bevisst og kritisk utvikling av fysiske omgivelser skaper nye uterom å oppsøke og oppholde seg i. De fire kunst— og industrianleggene i og rundt Oslo bidrar kraftig til dette. Takk til enkeltmenneskene som hadde visjonene og trodde så sterkt på dem.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Her kan du lese mer av Knut Olav Åmås:

  1. Les også

    «Hvilke 22/7-oppgjør er det som ikke er tatt?»

  2. Les også

    Knut Olav Åmås: Den norske bygda blomstrer

  3. Les også

    Mer trusler og netthat mot norske journalister

Les mer om

  1. Kultur