Kommentar

Men tror Agenda fortsatt på franske tilstander i Norge? | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

I fjor førte anklager om voldtekt mot politifolk til massive opptøyer i Seine-Saint-Denis, en av Paris’ forsteder som har vært preget av sosial uro. Foto: Aurelien Morissard, AP/ NTB scanpix

Hannah Gitmark avviser at hun tegner skremmebilder. Men hun bruker tall som fremstiller ulikhetsutviklingen størst mulig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I to fyldige innlegg har Hannah Gitmark fra Tankesmien Agenda kritisert kommentaren der jeg skrev at frykten for økende forskjeller er overdrevet.

Hun later til å tro at jeg mener det er unødvendig å bekymre seg for ulikhetsutviklingen overhodet. Eller at jeg har påstått at ulikhetene i Norge på lang sikt ikke øker. Begge deler er feil.

Jeg forsøkte simpelthen å nyansere bildet av eskalerende inntektsulikhet og økt fattigdom i Norge. For eksempel ved å påpeke at ulikhetsveksten var høyere på 90- og starten av 2000-tallet (husholdningsinntekt målt ved gini-koeffisient).

Likevel er det absolutt grunn til å være opptatt av forskjellsutviklingen i Norge. For eksempel er jeg enig i at SSBs helt ferske studie av formuesulikhet gir grunn til bekymring. Ikke minst fordi det der er unødvendig å henvise til 80- eller 90-tallet: Økningen i formuesulikhet har først og fremst funnet sted de siste 8–10 årene. Blant annet derfor deler jeg nok Agendas syn på både arve- og formuesbeskatning et godt stykke på vei.

«Tilfeldig» startår

Men vel så interessant er det at Gitmark fortsatt ikke har funnet plass til å besvare det eneste jeg direkte kritiserte tankesmien for.

Det hadde vært spennende å få vite om Gitmark stiller seg bak påstanden om at dersom dagens ulikhetstrend fortsetter, «vil vi innen 13 år ha like store forskjeller som i dagens Frankrike».

I sitt siste innlegg bruker hun 2001 som startpunkt, noe som «tilfeldigvis» er året med lavest registrert inntektsulikhet på 25 år. Hun finner da 13 prosent ulikhetsvekst.

Selv om man aksepterer dette premisset, er det vanskelig å regne seg frem til noe annet enn det i hvert fall vil ta dobbelt så lang tid å nå Frankrikes nåværende ulikhetsnivå.

Og om man starter for eksempel i 2002 eller 2003 i stedet, vil vi aldri nå Frankrikes ulikhetsnivå. Simpelthen fordi den observerte ulikheten var høyere da enn siste tilgjengelige år.

  • Å lage skremmebilder av økende ulikhet hjelper populistene, skriver Øystein K. Langberg

Opptatt av fakta

Gitmark har rett i at skattereformene på begynnelsen av 2000-tallet kludrer til ulikhetsstatistikken. Men dét gjør ikke 2001-tallet riktigere å bruke som referanse enn for eksempel 2002 eller 2003. Snarere, har SSB tidligere påpekt, var utbyttene i 2001 lave på grunn av tilpasninger til den midlertidige utbytteskatten det året. Det forklarer trolig også hvorfor gini-indeksen var så lav da.

Gitmark virker ikke å være så opptatt av om hennes narrativ gagner høyrepopulister eller venstresiden, for så vidt noe merkelig når formålet med Agenda er å styrke sentrum-venstre. Gitmark er nemlig kun opptatt av fakta.

Men å konstruere et regnestykke der man velger seg lavest mulig startpunkt, for deretter å fortelle hvor mye inntektsulikheten øker, minner mistenkelig om et skremmebilde. Slik det også gjør å fremskrive franske tilstander basert på høyst usikkert tallgrunnlag.

Les mer om

  1. Kommentar Andreas Slettholm
  2. Økonomi
  3. Tankesmien Agenda
  4. Politikk