Så lever vi Oslo-borgere plutselig i en europeisk miljøhovedstad, dere.
Gjennom nær 350 arrangementer i løpet av 2019 skal byens borgere inspireres til økt klimainnsats. Ymse har fått plass i programmet. Det blir litterær klimamesse i Kampen kirke, mens ladeanleggprodusenter skal fortelle hvorfor man bør kjøpe ladeanlegg. Og denne helgen sparkes det hele i gang med storslått festivitas, prominente gjester og åpningsseremoni.
Dilemma om pengebruk
Oppmerksomheten så langt har stort sett rettet seg mot de 118 millionene de rødgrønne har bevilget til markeringen. Her står byrådet i et dilemma. Blåser de av for mye på overdådige eller rare ting, blir de raskt anklaget for sløsing.
Samtidig er selve formålet å øke bevisstheten rundt bærekraftig og miljøvennlig byutvikling. Da må jo folk få med seg utmerkelsen.
At bare hver fjerde Oslo-borger visste at byen skulle bli europeisk miljøhovedstad i fjor, er sånn sett et argument for å bruke penger på saken.
Også de borgerlige ville
For byrådet er utmerkelsen en åpenbar fjær i miljøhatten. Statusen som miljøhovedstad vil nok bli nevnt i høstens valgkamp, for å si det slik.
Men også det borgerlige byrådet søkte om statusen både i 2009 og 2014. Kritikken fra opposisjonen om overdreven pengebruk er betimelig. Men det kan nok være de hadde sett annerledes på saken om de styrte.
Så hvorfor er det et tverrpolitisk ønske at Oslo på død og liv skal være Europas miljøhovedstad? Miljøbyråd Guri Melby (V) begrunnet søknaden i 2014 med at «vi ønsker å pushe oss selv til å bli bedre», og at utmerkelsen vil kunne være «en brekkstang til å få fattet viktige beslutninger».
Kapital for mer aktiv miljøpolitikk
Det er altså snakk om en form for kapital som kan brukes til å drive frem mer aktiv miljøpolitikk. Kåringer og priser er i bunn og grunn et middel for å øke oppmerksomheten om og verdsettelsen av noe, i dette tilfellet miljøvennlig byutvikling.
Om folk oppfatter utmerkelsen som attraktiv, kan den bidra til å rettferdiggjøre tiltak som i utgangspunktet ikke er populære.
Faren er imidlertid at prestisjen overdrives. Verdens øyne er ikke rettet mot Oslo i år. Påstandene om stor internasjonal medieoppmerksomhet og økt turisme er tvilsomme.
Som en test kan jo leseren selv forsøke å nevne noen av de tre foregående miljøhovedstedene (svar nederst i saken).
Utmerkelsen er høythengende, men først og fremst blant dem som jobber med miljøvennlig byutvikling – politiske og kommunale apparater i de respektive byene.
Forsøker å påvirke opinionen
Konkurransen er skarp, men saker om den internasjonale hyllesten Oslo mottar for sitt miljøarbeid skal leses med en klype salt. Denne kommer nemlig ofte fra aktører som jobber med å promotere og hylle miljøvennlig byutvikling rundt om i verden. De er gjerne rause med godordene.
Sjefen for klimabynettverket C40 utropte for eksempel Oslos klimaplaner til «verdens beste» overfor NRK i høst. C40 har tidligere skapt lignende overskrifter om blant andre byene København, Auckland i New Zealand og Melbourne i Australia.
Både C40 og miljøhovedstad-prisen er metoder for byer med offensiv klimapolitikk til å presse hverandre, men vel så mye å forsøke å påvirke opinionen på hjemmebane.
Lokal motstand
For mindre belyst er det at ambisiøse byers planer ofte møter kraftig lokal motstand. I belgiske Gent måtte ordføreren gå med skuddsikker vest etter å ha lansert bilfrie planer. Paris’ forbud mot eldre biler og kjøreforbud langs Seinen har skapt store protester, ikke minst fra pendlerkommunene utenfor.
I København har planer om å øke prisen på beboerparkering til 10.000 kroner satt sinnene i kok. Også Madrids radikale beslutning om kun å tillate nullutslippsbiler i sentrumskjernen har skapt gjenkjennelige reaksjoner: Næringsdrivende sier de ikke har råd til å skifte kjøretøy. Vareleveringen vil gå helt i stå.
Støttegruppe og brekkstang
Miljøpolitikk og bilrestriksjoner er altså neppe mer kontroversielt i Oslo enn andre steder. Men det er en trøst for byens politikere at de ikke er alene om å møte motstand. Europeisk miljøhovedstad-ordningen er også en slags internasjonal støttegruppe for miljøbevisste politikere.
Forhåpentligvis kan markeringen by på litt gøy - det er mange publikumsrettede arrangementer som ser lovende ut. Om befolkningen faktisk blir mer inspirert og klimabevisst av å bo i en miljøhovedstad? Det er sparsomt med uavhengig forskning om saken. Men myndighetene i tidligere miljøhovedsteder rapporterer stort sett om fabelaktige resultater.
Det skulle ikke forundre meg om også Oslos myndigheter vil gjøre det samme. Hvis ikke, forkludres jo både brekkstang- og støttegruppe-effekten.
(Svar på quizen: De tre siste europeiske miljøhovedstedene er Ljubljana (2016), Essen (2017) og Nijmegen (2018)).