Kommentar

«Slår du barnet ditt, da?»

  • Carl Alfred Dahl
    Carl Alfred Dahl
    Nyhetsleder
afp000765384-T8fh9aaBxU.jpg

Selvfølgelig kan man føle seg støtt over ubehagelige spørsmål og bekymringsmeldinger uten rot i virkeligheten. Men det er en liten pris å betale.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gutten, mitt første barn, var snart halvannet år, og det var tid for vaksine og kontroll på helsestasjonen.

Spørsmålet kom som ett i en lang rekke. Helsesøsterens stemme var helt fri for anklagende tone. Det var som om hun spurte om han likte brunost eller kaviar på brødskiven.

« Synes du det går bra å være forelder? »

«Ja, det synes jeg.»

« Blir du sint på ham noen ganger? »

«Ja, det blir jeg.»

« Slår du barnet ditt, da? »

«Nei, det kunne ikke falle meg inn.»

« Hva synes du om at jeg spør om du slår ham? »

«Det gjør meg ingenting.»

« Av og til svarer folk ja på det spørsmålet. De sier de ikke kan styre seg, og at de gjerne vil ha hjelp », sa helsesøsteren.

Ubehag

Når jeg i ettertid har fortalt venner og kolleger om det uventede spørsmålet, har pannebrasker rynket seg, øyenbryn hevet seg, og hoder trukket seg bakover.

«For et frekt spørsmål»; har kroppsspråkene, og enkelte av stemmene, svart.

Dette er ikke noe alle foreldre blir spurt om, og dermed kan mistenkeliggjøringen og ubehaget bli sterkere enn ellers:

«Er det noe med meg? Med barnets oppførsel? Er det fordi vi bor på østkanten?»

Selvfølgelig kan det oppleves frekt.

Anstrengt i barnehagen

En vanlig lørdag hjemme. Jeg og sønnen, denne gangen tre år, diskuterer tilgangen på godteri og barne-TV. Grenser testes, flyttes litt frem, litt tilbake. Begge parter argumenterer med stemmen, ikke med hender og føtter.

Gutten er ikke helt fornøyd med utfallet. Tilfeldigvis har det vært «ikke slå»-tema i barnehagen hele uken.

Mor kommer hjem. «Pappa slår meg.»

Det kunne like greit vært min sønns barnehagelærer som får høre hans fantasifulle påstand.

Kanskje har gutten tilfeldigvis et blåmerke fra et fall eller en ball. Kanskje snakker læreren med sin sjef. Kanskje sender de en bekymringsmelding til barnevernet. Forholdet mellom far og lærer blir litt rart og anstrengt, helt uten at det er grunn til det. Det er trist, og strengt tatt, unødvendig. Selvfølgelig kan det oppleves frekt.

Slag og sukkertøy

Men kanskje fører frykten for et rart og anstrengt forhold til at læreren dropper bekymringsmeldingen. Læreren kvier seg, søker etter argumenter for å la være. Hun tenker kanskje at «det var sikkert bare tullprat. Han er jo så hyggelig.». Og at «jeg venter og ser om det kommer flere tegn».

Så skilles kanskje barnets og lærerens veier, som følge av jobbskifte, permisjon, flytting eller alder. Meldingen blir aldri noe av.

Akkurat samme forløp skjer kanskje for et av barna som faktisk blir slått av en omsorgsperson.

Kanskje skjedde det på fredag, kanskje skjer det i morgen. Kanskje får en treåring som bare hadde lyst på litt godteri og en tegnefilmepisode av "Dora Utforskeren" juling i dette øyeblikk. Da har vi ikke råd til å snakke om følelsen av mistenkeliggjøring, frekkhet og anstrengte forhold.

Skjult og hemmeligholdt

  • I Larvik-saken varslet to barn om vold i hjemmet, til både rektor, førskolelærer og psykolog. Ingen reagerte før far hadde drept mor. Faren ble i forrige uke dømt for drap og årelang mishandling.
  • Et ektepar i Nes ble i sommer dømt for grov vold og omfattende seksuelle overgrep mot tre barn. Til tross for at barnehageansatte oppdaget unormal oppførsel hos barna, reagerte de ikke. Dommen er varslet anket til Høyesterett.
    Mange tusen norske barn og ungdommer utsettes for vold fra voksne hvert år, viser spørreundersøkelser blant unge. Mye av volden mot barn er skjult, hemmeligholdt og underrapportert, ifølge FN. All vold mot barn skulle helst vært varslet og tatt tak i. Men da må vi dele på varslerjobben.

Barnas mennesker

Snart er det fire år siden mitt første møte med gruppen mennesker som har som sin viktigste arbeidsoppgave å passe på barna våre.

For det er sånn det er, om noen skulle være i tvil: Barnepleieren på fødestua er ikke først og fremst der for mor og far. Det er heller ikke helsesøsteren, læreren eller barnevernspedagogen.

Av og til svikter mor og far. Når det skjer, er disse menneskene de viktigste som finnes i våre barns liv. Rett og slett. Alle som har tatt på seg slike jobber, må forstå dette. Men, enda viktigere: Alle foreldre må forstå det også.

Ikke din tur

Alle vet at barn sier mye rart. Humorister har fylt timevis med TV og tusenvis av boksider med tullprat fra små barnemunner. Alle vet at barn slår seg og får blåmerker også. Men fra tid til annen er det ikke babbel og fall.

Derfor må vi tåle å bli mistenkeliggjort. Derfor må vi tørre å melde fra. Dette dreier seg ikke om deg, kjære voksne menneske. Det er ikke din tur å bli tatt hensyn til.

Barna kommer først. Alltid. Så får det heller bli hundre bekymringsmeldinger for mye. Fordi det er så uendelig mye mer dramatisk med én bekymringsmelding for lite.

Les også

  1. Du må ikke sove!

  2. Barna betaler prisen

  3. I et hus i Alvdal

  4. Ja, barn slås. Ja, barn drepes

Les mer om

  1. Kultur
  2. Overgrep