Noen er flinkere enn andre til å få med seg hva som rører seg ute blant folk.
Touchen, kaller man gjerne dette i politikk. Eller nesen. Eller teften.
Frp-formann Carl I. Hagen hadde nesen. Og TV-tekket. Han var frekkere enn flatlusa, snakket om Frp som det nye arbeiderpartiet og det eneste som sto for sunn fornuft på vegne av folk flest.
Alle ville knekke kode
«Å knekke Frp-koden» ble nøtten for alle de andre.
Partisekretær Martin Kolberg gikk på talerstolen på årsmøtet til Oslo Ap i mars 2006. De rødgrønne hadde begynt å regjere. Men på en måling i VG lå Frp på 34,5 prosent og var størst i landet, større enn Ap, tre ganger så stort som Høyre og syv ganger så stort som Sp.
«Vi må forstå tidsånden. Hvis en stor bevegelse som Ap ikke forstår resultatet av egen politikk, så mister du grepet», sa Kolberg.
Ekstremt upopulær
Himmel og hav, så lenge dette er siden. Frp brøt mandag lenkene til en regjering som var blitt grå og konturløs, ifølge partileder Siv Jensen, og «dønn upopulær», ifølge nestleder og oljeminister Sylvi Listhaug.
Statsminister Solberg, som ikke ville ha valgt de ordene, dro dagen derpå til Gardermoen for å holde foredrag på et møte i Maskinentreprenørenes Forbund. Med kjedsomhet skal landet styres.
Lissepasningene
Kjappe blikk på meningsmålingene viser hvem som evnet å knekke, for ikke å si ta over, Frp-koden i årene da Frp styrte landet og krympet sammen.
Senterpartiet fikk lissepasning etter lissepasning fra innsiden av Ring 3. Regionreform. Nærpolitireform. Større og mer robuste kommuner. Konkurranse på jernbanen.
Det gikk ikke hjem.
På TV briljerte slett ikke lenger Carl I. Hagen, som for lengst hadde «mistet det» når det gjaldt teft, og heller ikke Siv Jensen fra Finans- og ansvarlighetsdepartementet.
I stedet var det den vekselvis sinte, lattermilde og utsøkt folkelige Trygve Magnus Slagsvold Vedum som snakket rett fra levra om de altfor mange ulvene, de altfor høye diesel- og bensinprisene, de urimelig store bompengeutgiftene, de sjokkerende tomme lensmannskontorene, den hårreisende avviklingen av flystasjonen på Andøya, den meningsløse mobbingen av folk som spiser kjøtt.
Mauseralliansen
Sp og Frp ble engang sett på som motpoler i norsk politikk. Sp trengte en aktiv og regulerende stat for å opprettholde landbruk og bosetning i distriktene. Frp rettet seg mot skatter, avgifter, byråkrati og en formynderstat så håpløs at du snart måtte ha båtførerprøven for å kjøpe lakrisbåter.
Men de to partiene hadde likhetstrekk. På 1990-tallet fant de sammen i den forbløffende «mauseralliansen» på Stortinget, de fikk flertall for at folk flest måtte få kjøpe de 25 000 mausergeværene som tyskerne hadde etterlatt seg da dro i 1945. De snakket veldig likt om ulv. Og gradvis skjedde det underlige at Frp, som regnet Saga kino som sitt fødested, mistet grepet på byene og ble landsbygdas parti. Frp falt som en stein i Hagens og Jensens Oslo og så prosentvis ut til å stå sterkere jo lengre fra hovedstaden man kom.
Trump og Johnson treffer
Utenlands ser konjunkturene fine ut for høyrepartier som vil være talerør for folk flest. Milliardæren Donald Trump har slett ikke mistet grepet på arbeidsfolk i rustbeltet i Midtvesten. Konservative Boris Johnson har kapret flertallet i nedkjørte nordengelske industribyer som i generasjoner sto last og brast med Labour.
Men nordmenn flest bor i Norge. Det er de norske kodene som må knekkes i partienes rotterace mot det store og kolofenomenalt interessante stortingsvalget om bare halvannet år.
Det Frp nå må gjøre, er å knekke Sp-koden som er en raffinering av den gamle Frp-koden.
«Folk flest» og «sunn fornuft» blir de innlysende nøkkelbegreper for begge partier. Begge har naturligvis også fått med seg en historisk lekse: Løfter om forenkling og modernisering av offentlig sektor er selve snarveien til dårlige meningsmålinger og valgnederlag.
Begeistret liksom ikke
Spør Jens Stoltenberg, som moderniserte seg til katastrofale 24,3 prosent i 2001, det verste for Ap siden 1920-årene. Spør Høyres Jan Tore Sanner og Frps halve dusin justisministre om hva som gunstmessig står igjen etter kommunereformen og politireformen.
Det begeistret liksom ikke. Det ble noe grått og kjedelig og konturløst over alt sammen.
«Gøy på landet» er en kjempegod valgparole for 2021. Spørsmålet er bare hvilket parti som kommer på den først.