Venezuela på randen av borgerkrig | Frank Rossavik

En av Venezuelas viktigste opposisjonspolitikere er løslatt. Er det skakkjørte sosialistregimet endelig rede til dialog og endring?

«Maduro har klart det utrolige», skrev en venezuelansk bekjent til meg i en sms for ikke så lenge siden. «Han har fått oss til å savne Chávez.»

Det er snakk om en student jeg traff i Caracas, Venezuelas hovedstad, for 12–13 år siden. Det er også snakk om landets nåværende president og hans avdøde forgjenger.

Min bekjente – som nå er i jobb – flyttet til Europa fordi han ikke orket mer av Hugo Chávez’ skalting og valting. Han har reist tilbake på familiebesøk mange ganger og sett hvordan situasjonen i Venezuela har gått fra verre til verst.

I ettertid og sammenlignet med Nicolás Maduro, fremstår Chávez likevel som en kompetent administrator og en stor demokrat, erkjenner min bekjente.

Økonomien i Venezuela var ikke fullt så ille under Chávez, noe som riktig nok hadde mye med høyere oljepriser å gjøre.

Dessuten var forgjengeren bare en autokrat. Venezuela var fortsatt et slags demokrati, selv om Chávez søkte det han kalte en bolivariansk revolusjon, et samfunn basert på et knippe sosialistiske og nasjonalistiske prinsipper.

I dag er Venezuela trolig blitt et diktatur. Opposisjonen vant parlamentsvalget i 2015, noe som fikk Maduro og hans sosialistparti til å frata det lovgivende organet sin makt.

Da opposisjonen i fjor ville samle underskrifter som – helt lovlig – kunne ha ført til en folkeavstemning om hvorvidt presidenten skulle sparkes, sørget Maduro for at prosessen ble avskåret.

Løslatelse ment som invitt

Det er akutt mangel på mat og medisiner, inflasjonen er skyhøy, kriminaliteten herjer og folk blir drept i sammenstøt mellom tilhengere og motstandere av regimet.

Én faktor til får min bekjente til å se fortiden i et mindre dystert lys: Hugo Chávez hadde utstråling. Selv politiske motstandere kunne like ham som type. «Man kunne i alle fall puste under Chávez», som han sier. Nicolás Maduro har derimot innstråling.

Siste nytt fra Venezuela er at opposisjonspolitikeren Leopoldo Lopez lørdag ble løslatt fra fengsel, og overført til husarrest. Han ble arrestert i 2014, anklaget for å stå bak en langvarig demonstrasjonsbølge som i møtet med politi og motdemonstrasjoner kostet et titalls mennesker livet. Lopez har også vært anklaget for en rolle i et kuppforsøk mot Chávez i 2002 og for mye annet.

OAS: Borgerkrig herjer nå

Lopez har neppe helt rene hender. Samtidig er det klart at i alle fall noen anklager har vært falske. Venezuelas regjering har fått skarp kritikk også fra anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner for behandlingen av ham.

Nå er det viktige spørsmålet uansett om løslatelsen kan lede til en dialog mellom regimet og opposisjonen før krisen blir til en regulær borgerkrig. Generalsekretær Luis Almagro i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), der Venezuela er medlem, mener begrepet allerede er dekkende: «En borgerkrig drevet av statens undertrykkende styrker mot en forsvarsløs befolkning er situasjonen i Venezuela i dag,» sa han nylig.

Uttalelser fra presidenten de siste dagene tyder på at løslatelsen er ment som en invitt til dialog. Spørsmålet er om grepet tas for sent og om Maduro har viljen til å følge opp med mer håndfaste tiltak.

Dessuten er løslatelsen kontroversiell blant presidentens støttespillere, for Lopez regnes som den mest uforsonlige av opposisjonens frontfigurer.

Maduro har ryggen mot veggen

Nicolás Maduro har sitt mandat fra presidentvalget i 2013, som han vant med knapp margin. Neste ordinære valg skal holdes i oktober 2018. Spørsmålet er om valget noen gang blir holdt, for Maduro har satt i gang en potensielt vidtrekkende grunnlovsendringsprosess. Juridisk sett er den i beste fall tvilsom.

En ny bølge av demonstrasjoner har pågått i over hundre dager. Mange har mistet livet. I tillegg er det økonomiske vanstyret nå så ille at regimet også har mistet støtte fra mange av de fattige, som tidligere ble tilgodesett. Bare rundt 20 prosent av venezuelanerne sier nå at de støtter den tidligere bussjåføren og fagforeningsmannen Maduro.

Situasjonen fremstår som fastlåst. Et militærkupp er ikke utenkelig, men heller ikke sannsynlig, for militæret er fylt opp av regimetro offiserer. Et kupp er uansett en dårlig løsning. Langt bedre er det om Nicolás Maduro omsider skjønner at landet og folket er viktigere enn egen makt og en «revolusjon» som for lengst har spilt fallitt.

Les også:

Venezuela – noen presiseringer til Rossaviks artikkel, av Olaf Svorstøl

Les flere kommentarer av Frank Rossavik: