Vi har ikke gjort jobben vår i Baneheia-saken

Hvorfor drev ikke Aftenposten kritisk journalistikk på Baneheia-dommen? Hvorfor gikk ikke avisen grundigere inn i Viggo Kristiansens mange forsøk på å få saken gjenopptatt? Svaret er nedslående.

Fredag fikk Viggo Kristiansen vite at han er uskyldig og må frifinnes, ifølge Riksadvokaten. Her er han på vei ut i skogen like etter han har mottatt nyheten.
Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.

Da forfatter Bjørn Olav Jahr besøkte Aftenposten-redaksjonen for noen uker siden, fikk han spørsmål om han kunne gjort arbeidet med Baneheia-saken hvis han var ansatt i en redaksjon. Svaret hans var ja. Men jeg er ikke helt sikker. Ville jeg sagt ja hvis en journalist ba om å få et år til å gå inn i Baneheia-saken fordi han trodde Viggo Kristiansen var uskyldig dømt?

Dette er ett av spørsmålene vi i Aftenposten må stille oss nå.

Forfatter Bjørn Olav Jahr ga i 2017 ut boken Drapene i Baneheia. To historier. Høsten 2021 ga han ut boken Prosessen mot Viggo Kristiansen.

Kritisk journalistikk var fraværende.

Viggo Kristiansen søkte om å få saken sin gjenopptatt første gang i 2010. Da hadde det gått ni år siden han og Jan Helge Andersen ble dømt for overgrep og drap på Stine Sofie Sørstrønen og Lena Sløgedal Paulsen i Baneheia.

Kristiansen har hele tiden hevdet at han er uskyldig. Derfor søkte han om gjenopptagelse flere ganger.

Aftenposten rapporterte om de første gjenopptagelsesforsøkene i nyhetssaker, men journalistikken vår var et pliktløp. Det er ingen tegn til journalistikk som ettergår dommen, bevisene og innholdet i gjenopptagelsesbegjæringene.

Forfatter Bjørn Olav Jahr har rett når han sier at den kritiske journalistikken var fraværende i disse årene. Å avsløre et justismord regnes som en av de største journalistiske bragdene. De svenske journalistene som avdekket justismord i Kevin-saken, imponerte alle på journalistkonferansen Skup for to år siden. Et brødrepar var utpekt som skyldige i å ha drept en fireåring i 1998. I en dokumentarserie avdekket SVT store mangler i etterforskningen og i avhørsmetodikken. Saken ble gjenopptatt, og brødrene ble frikjent.

Hvorfor prioriterte vi ikke saken?

Det var ikke det at Aftenposten ikke hadde mulighetene eller ressursene til å gjøre jobben. Men vi valgte bort Kristiansens sak. En av årsakene er at vi har trodd dommen var riktig. Vi var ikke var tilstrekkelig åpne for at det kunne være et justismord. Vi må også spørre oss selv om vi er rigget godt nok for å se påtalemyndigheten i kortene. Det gjelder spesielt i de sakene som i utgangspunktet ikke får stor offentlig oppmerksomhet.

Vi hadde forutsetninger for å stille spørsmål. Vi kjente godt til advokat Sigurd Klomsæt og hans dokumentasjon. En mulig forklaring på at vi likevel lot det være, er nærhet i tid. Det hadde bare gått ni år fra dommen falt til den første gjenopptagelsen ble levert. Ni år er lenge for den som sitter i fengsel, men det er ikke lenge for pårørende, etterlatte, lokalsamfunnet og alle som ble sterkt berørt av denne usedvanlig grusomme saken. På en annen side er oppgaven vår å kontrollere makten, og da skal ikke tiden det har gått være avgjørende for om vi starter med undersøkelser.

Viggo Kristiansen ringte Bjørn Olav Jahr etter riksadvokatens pressekonferanse.

Var sakens alvor for stort?

Samfunnet forventer at drap og overgrep på to barn skal oppklares av politiet og dømmes i retten. Det gir en ro at gjerningspersonene bak en så alvorlig forbrytelse får en dom. Da Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen sto tiltalt i retten i 2001, ble mediene bedt om å ikke referere detaljene i hvordan drapene og overgrepene skjedde. Hensynet til de pårørende og til at offentligheten skulle skånes veide svært tungt. Det var ikke nødvendigvis en feil beslutning da, men vi vet i dag at det er nettopp disse detaljene som er sentrale i bevisvurderingene. Når de ikke ble referert, ble bevisene heller ikke diskutert i stor grad i redaksjonene. Vi kan fremdeles la være å referere enkelte beviser, men vi kan ikke la være å gjøre vurderingen internt i redaksjonen.

I 2017 ga Bjørn Olav Jahr ut boken Drapene i Baneheia. To historier. Han har gått kritisk inn i grunnlaget for dommen i 2001 og for avslagene på gjenopptagelse. Viggo Kristiansen er dømt i tingretten og dømt i lagmannsretten. Saken har vært vurdert av mange instanser, både gjenopptakelseskommisjonen, statsadvokaten og riksadvokaten. Men at alle instanser har vært gjennom saken er ikke i seg selv et argument for å la være å gå inn. Tvert imot. For få har stilt grunnleggende spørsmål underveis. De burde vært utfordret av flere enn Bjørn Olav Jahr. Det er det mye læring i for oss.

Aftenposten gjorde en god del egen research etter at Jahrs bok kom ut. Hensikten var å se om vi kunne belyse saken fra flere sider enn det som hadde vært fremme til da, vel vitende om at det ville blitt kritisert som grafsing og som at vi lagde underholdning av en svært alvorlig sak. Vi klarte ikke å finne kildene og opplysningene som gjorde at vi kunne publisere saker. Men det må likevel med som en del av historien om vår journalistikk om Baneheia.

Vi har vært for lite kritiske til politiets arbeid.

Svakhetene og feilene hos politi og påtalemyndighet kunne og burde vært avdekket. Vi har ikke klart vår oppgave slik den står beskrevet i medienes eget etiske regelverk, Vær varsom-plakaten. 1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Mange av Aftenpostens abonnenter forventer en forklaring på hvorfor vi ikke har vært mer kritiske til dommen mot Viggo Kristiansen. Norsk Redaktørforening ber alle norske medier drive selvgransking i denne saken.

I Aftenposten kan vi slå fast at vi ikke har gjort jobben vår og at det er flere forklaringer på hvorfor. De må vi diskutere videre både i egen redaksjon og med de andre mediene.